Ufaglærte Isak er nervøs før første dag som nyansatt ved en psykiatrisk avdeling. Han er vår billett inn i dette lille miljøet bestående av langt mer erfarne ansatte, mens de går gjennom status på pasientene sine.
Så å si hele Rop foregår i ett rom – rapportrommet – der påtrengende kroppsspråk, kjappe replikker og insisterende kameravinkler og klipp skaper et trykkende ubehag og en klaustrofobi. Filmen skildrer godt følelsen av å være ny i en jobb og å ikke vite hva man går til. For hva finnes egentlig der utenfor rapportrommet? Pasientene beskrives med vekselvis alvor og ramsalt, nordnorsk humor, gjennom de ansattes oppsiktsvekkende rapporter.
Dialogen er stilisert og overdreven, og leveres med varierende grad av autentisitet. Likevel oppleves beskrivelsene som grunnleggende troverdige. Regissør og manusforfatter Arjun Acharya balanserer de raske toneskiftene godt, inkludert det som later til å være en respekt for ansatte i slike krevende arbeidsmiljøer.
Som publikummere er vi i Rop observatører som får lære noe om hverdagen til dem som jobber ved psykiatriske avdelinger, men ikke med passivitet, siden rapportene innbyr til vanskelige avgjørelser og uklare grenser.
