Regi, manus og prod: Shahrukh Kavousi | Med: Shahrukh Kavousi, Emil Abtin Jabari, Irasj Asanti 2025 | 16 min

Vi er på et transittmottak i Nannestad. Det er vinter, og kulden kjennes på kroppen – den er ikke akkurat gjestfri. Shahrukh Kavousi har både skrevet, regissert og produsert, og spiller også en av hovedrollene. Dramaet ble fremhevet under årets kortfilmfestival med en hederlig omtale i forbindelse med Gullstolen for beste norske kortfilm.

Reza, spilt av Emil Abtin Jabari, er en syttenåring plassert på mottaket hvor Shahryar (Kavousi) er nattevakt. Shahryar kjenner seg igjen i Rezas situasjon som ung asylsøker. Han er selv tilsynelatende ny i jobben, og parallelt med opplæring inntar han en mentorrolle overfor gutten med lovnader om at det kommer en vår etter vinteren.

På mottaket spilles det backgammon, røykes og skrelles appelsiner, og de må være i seng før klokka 23. Jo mer engasjert Shahryar blir i Rezas sak, havner han i en stadig større spagat mellom sin egen og andres forventninger til identitet, rolle og medmenneskelighet. Et gjentakende filmmotiv er Shahryar på toget mellom Nannestad og Grønland i Oslo, hvor han forsøker å skaffe Reza en jobb i det stille – hvilket sender assosiasjoner i retning Boris Lojkines franske drama, Souleymane’s Story (2024). Parallelt får Shahryar opplæring i selvforsvar – noe som skurrer i ham fordi det bygger på en forestilling om at asylsøkerne er noen man må beskytte seg mot, og uttrykker en mistillit til mennesker han en gang delte skjebne med.

I spagaten konfronteres Shahryar med gryende avstand. En av asylsøkerne anklager ham for å være «just like the others» når han jager dem i seng på kveldstid. Situasjonen til Reza ser på sin side ut til å forverres. Han er rotløs, slurver med medisinene sine, havner i krangler med de andre, og bryter regler som å vandre ut på nattestid.

Shahryars håp blekner gradvis. Hver gang han forsøker å hjelpe, får optimismen og motivasjonen hans en trøkk i form av avvisninger og motgang. Sannheten blir dessverre at  nye horisonter ikke alltid betyr at mørket forsvinner – noen ganger flytter det seg bare med oss. Filmens perspektiv fra en på utsida som bryr seg, er allikevel skjønt. Det kommer fra et ærlig sted og er rein barmhjertighet. Kavousi lar oss se inn i en limbotilværelse i møte med Norge, som mange av oss verken har kunnskap eller emosjonell forståelse overfor – og Reza gir de stille skjebnene vi ellers hører lite fra en stemme.

Kristine Tingvik Aas