Noen kortfilmer kommer nærmest med et luktespor. Lukten av Perspire er den umiskjennelige trelukten av badstu.Det starter i svart, med lyden av noe som klikker og skrangler – og en tung pust. Når vi så ser en kvinne sitte inne i en badstu, våt i håret og med lukkede øyne, er det lettere å plassere lyden som en badstuovn som tikker og syder. Vi ligger tett på fjeset hennes, kamera er håndholdt og står aldri helt stille. Noen utenfor vårt synsfelt kommer inn, og hiver vann på ovnen. Vi klipper brått til å se kvinnen rett forfra, hun blir forfjamset av at det nå er en fremmed her i rommet med henne. Det rykker akkurat nok i vårt perspektiv til at vi er på vakt.
Det er en mann som kommer inn og setter seg. Det håndholdte kamera ligger ofte tett på henne, selv når de begynner å prate. De er begge svenske, han spør hvorfor hun er der, vi ser sjøen i det store vinduet rett utenfor badstua. Hun er på ferie, og har gått to dager i fjellet. Han kommenterer at hun ser veltrent ut, så da er det vel ingen sak å gå langt. Han sitter med lukkede øyne, og vi kan se henne bli mer ukomfortabel. Hun vender ansiktet vekk fra ham, mot sjøutsikten, og kamera blir sittende på henne lenge. Følelsen av ubehag, klaustrofobi og mulige faresignaler ved situasjonen skal i denne kortfilmen få lov å stige stadig mer i temperatur.
Dette er en kortfilm som vet å spe på akkurat nok detaljer til å øke ubehagsnivået for hovedpersonen – og for oss. Mannen blir mer og mer slibrig, men aldri for brått eller tydelig, slik at det hele tiden er mulig å tenke at vi kanskje bare leser for mye inn i det. Men han insisterer hele tiden på å snakke om kropp, berøring, massasje i varmen mellom en kompisgjeng, og tantra.
Filmspråket er hele veien med på å fremheve det tette og klamme ved situasjonen, så mye at det til slutt dugger på linsa. Vi går tettere og tettere på dem, ser hans hender på egen kropp, hører pusten hans som blir tyngre og tyngre. Selv når hun forsøker å forandre samtaletema, sirkler han tilbake til å snakke om kropp.
Uten å røpe hva som skjer når filmen når kokepunktet, er Perspire en kortfilm som nennsomt sjonglerer filmens virkemidler for å bygge taktilitet og tilstedeværelse, som mestrer å skape dette rommet for oss som ser på, og som gjennom dialog og skuespillerarbeid lager et tablå som er sørgelig gjenkjennelig, samtidig som det aldri blir overtydelig. Her får vi følge den evige magefølelsen som kvinner må trene opp. Er jeg i fare, eller legger jeg for mye i det han sier? Og hva tjener meg best akkurat nå, nikke og smile, eller komme meg vekk?
