«Først innenfor der vi fortviler, er kjærligheten til», skriver lyriker Stein Mehren. I denne poetiske kortdokumentaren siteres han av en mor som lever med en mann med demens. Hvor mye har sykdommen, ikke bare påvirket familien, men også hvordan sønnen husker sin far i ettertid?
Det er filmskaper Torgeir Husevaag selv som fører voiceoveren i filmen, med noen kortere innsmett av en kvinnestemme som formodentlig leser fra morens dagbok. Husevaags fortellerstemme er sakte, slentrende, med en melodi som om han leser et dikt. Han prater om hva det vil si å huske noen, hvordan man ender opp med glemte minner. Det finnes ikke mye video med hans far, men etter han ble syk, var en student innom for å filme ham, og denne videokassetten er utgangspunktet for Om å glemme, både i fortellingen, og visuelt.
Allerede fra filmens tekstplakat med tittelen, introduseres vi for filmens stripete, kornete uttrykk. Ordene er satt sammen av streker, de kommer til syne fra venstre mot høyre, som vi var i ferd med å motta en faks. Oppe i hjørnet står det PLAY SP i kornete oppløsning, og vi som er gamle nok til å ha levd VHS-årene våre, er umiddelbart tilbake til klumpete videokassetter og en visuell estetikk som alltid virket å bli mer stripete og kornete for hver avspilling som gikk. Kanskje de utydelige bildene også er en visuell representasjon av hvordan demens er med på å viske ut minner, og gjør verden stadig mer monokrom og uleselig.
Husevaag er billedkunstner som jobber med video og tegning, han har stilt ut store verk i offentlige rom, og har blant annet designet den offisielle norske 20-kroners mynten for 2023. I denne filmen lager han et hypnotisk visuelt univers der vi får bilder i gråtoner og svart-hvitt som i starten er utydelige. Som snøstormen fra slutten på en VHS-kassett, svarte og hvite prikker som surrer rundt hverandre som en maurkoloni. Han bruker bilder av det som virker å være hans foreldre, men vi ser dem aldri klart, bildene glir over i hverandre, blandet med stripete, kornete støy. Er det et menneske bak der? En fot? Samtidig som vi forsøker å avkode hva vi ser, får vi høre bruddstykker om faren, hvordan han som voksen og frisk var en rastløs mann, som hadde noe som for sønnen virket som en dritkjedelig jobb. Men så handler det ikke om en vital mann mer, nå handler det om en mann som ikke kan gå lenger, som soper seg bortover gulvet mens pleiere og pasienter ser på. En mann med alzheimer, en sykdom som skygger for mye annet av hvordan han huskes.
De mange visuelle fragmentene, og de etter hvert mer tydelige bildene av Husevaag som putter VHS-kassetten i spilleren og setter seg på kne foran tv-en for å se, som om han var et lite barn igjen, gir filmen et originalt uttrykk. Det er noe monotont og gjentagende ved både tonen i fortellerstemmen og i bildene, slik at man i løpet av filmens 22 spilleminutter rekker å ønske seg noe mer variasjon i tempo og energistyrke. Samtidig som denne fortellerstilen kler tematikken godt. Å høre om familieminner, eller se bilder og video av våre nærmeste, er ofte bare interessant for dem som kjenner oss. Men Husevaag viser hvordan man kan løfte det personlige opp på et kunstnerisk plan, og hvordan det er mulig å fortelle om tap av helse og minner om sine foreldre med et bredere blikk, og med visuelt vidd.
