Regi: Mads Sterri Nilsen | Manus: Mads Sterri Nilsen, John Kaare Hoversholm | Med: Peter Førde, Cecilie Svendsen, Adrian Stange, Phillip Nyrud Tjøsvoll | Prod: Mads Sterri Nilsen, John Kaare Hoversholm 2024 | 15 min

Det ligger noe trykkende og mørkt over sommerdagen i Mads Sterri Nilsens drama, Nok en solskinnsdag. Handlingen utspiller seg på en strand på Karmøy, som kompisene Lukas (Adrian Stange) og Oliver (Phillip Nyrud Tjøsvoll) inntar i følge med Lukas’ foreldre. Men det er noe som skurrer ved moren (Cecilie Svendsen) og faren (Peter Førde), en amper stemning og misnøye. – Kunne han ikke vært en natt til hos moren din, mumler hun. – Nå har vi lovet gutten hele sommeren at vi skal på stranda, svarer far. Når det er sagt, letter humøret så fort de dumper ned på hvert sitt håndkle og far fisker opp en spritflaske fra bagen, mens guttene leker langs vannkanten.

Nilsen faller aldri for fristelsen til å grovtegne de voksnes alkoholmisbruk. I stedet lar han dem ligge langflate på stranda, slått ut under den steikende sola. Det er ingen karikert snøvling eller sjangling, som videre kan signalisere at avhengigheten er fungerende – det vil si kamuflert i en hverdag som ellers går rundt. Det er bare på Lukas vi fornemmer hvor ubehagelig det er: – Jeg bare liker ikke at de er sånn, sier han svakt til Oliver som i sin naivitet overser det som menes mellom linjene: – De er sikkert bare trøtte!

Det er kontrast i guttene, den ene som tvinges til å herdes tidligere enn den andre. Det er også kontrast i det gryende ubehaget, innkapslet av idylliske omgivelser. Dagen er lang under den svette, klamme sola, og ingen ansvarlige voksne ber ungene smøre seg, eller overvåker leken i sjøen. Guttene må selv lete frem nistepakken fra bagen.

Filmen overdramatiserer aldri, men er tydelig i stemningsskiftet så fort Lukas skjønner at foreldrene har gått for flaska også i dag, på den lenge lovede utflukten. Handlingen skjer innafor et begrenset tidsrom på et bestemt sted – en strand de har helt for seg selv – som skaper en klaustrofobisk stemning. Ved to anledninger legges det musikk på skuet, Christian Weldes komposisjoner «Lukas» og «Unsteady Waves» med luftige tangenter og vemodig klang. Nilsen viser forsiktig frem en tapper gutts overlevelse i en utrygg hverdag med fornektende foreldre, hvor han tynges av ensomhet – bærende på en familiehemmelighet, avslørende omsorgssvikt, sosial skam og tillitsbrudd.

Kristine Tingvik Aas