Regi, manus: Viktor Pedersen | Med: Per Harald Pedersen, Vibeke Andersen, Viktor Pedersen | 2024 | 17 min

Med sin eksperimentelle kortfilm lar Viktor Pedersen oss kikke inn i kunstnerens egen navle. Det personlige filmessayet tar nemlig bokstavelig talt utgangspunkt i begrepet «navlebeskue», og er en refleksjon over livssyklusene våre – fra fødsel og løsrivelse til død og reinkarnasjon. Pedersen er opptatt av tilværelsen på både biologiske og kosmiske nivåer, og spør om det er mulig å utvide horisonten ved å rette blikket innover.

Navlebeskue er pent filmet av Rickard Aall i et lyssatt studio hvor både Pedersen selv og hans foreldre poserer med levende bilder som bakteppe, illustrerende alt fra kunstnerens egen innside til svevende støvpartikler. Ifølge regissøren gir kroppens avkastning – døde hudceller, hår og skit – former for støv. Det er sporene vi etterlater oss, og er vi ikke egentlig alle laget av stjernestøv i det store og det hele?

Pedersens stemme ligger over skuet, veiledende gjennom sine poetiske tanker. Filmen er meditativ i tone, svevende og tidvis kroppslig forstyrrende – andre ganger skjønn. – Jeg ler med mammas latter, jeg gråter med pappas tårer, sier kunstneren. I sakte film danser han med sin far, og stiller spørsmål ved sine forfedre.

Pedersen har laget en sammensatt filmopplevelse, som også fargelegges av flere lag med symbolikk – blant annet støvsugere og støpsler. Filmens største styrke ligger i de eksistensielle ordene. Det er også bevegende hvordan Pedersen formidler seg selv i forhold til sine foreldre i spørsmål om gener og tilhørighet. Det narrative utgangspunktet; om det å reise innover (biologisk) kan føre til dypere innsikt utover (kosmisk), kan også stilles om dokumentarfilmsjangeren i seg selv – og hvorvidt den kan berøre utover når kameralinsa vendes innover. På sitt beste er svaret til Navlebeskue «ja».

Kristine Tingvik Aas