Regi: Guro Ekornholmen | Manus: Guro Ekornholmen, Anniken Fjesme | Med: Birgitte Fjeld Bjørsvik, Hege Rohde, Johannes Joner | Prod: Hisham Zaman 2025 | 17 min.

Det begynner på do. Vi hører lyden av fest gjennom veggen, mens en kvinne litt halvhjertet forsøker å fikse en bit av en lysekrone som har ramlet ned. Hun gir opp og går ned til festen. Annelise (Birgitte Fjeld Bjørsvik) er på reunion, de er en gruppe godt voksne folk, og de fester i et stort hus med hage. Selv om det er noen år siden denne gjengen gikk på skole sammen, kommer moren til Annelise til slutt for å kjøre henne hjem.

Kamera gir oss korte glimt av fest og blide folk, med Annelises lange blikk på dem, før hun setter seg inn i bilen. Er hun lei av dem? Skulle hun gjerne blitt?

Til å begynne med er vi en tilbaketrukket observatør av både fest og samtalen mellom den beduggede datteren og moren. Vi ser dem fra baksetet, vi får så vidt tilgang til mimikken deres. Men etter hvert skal vi komme tettere på dem, der de stopper ved sjøen for litt nattmat og et bad. Vi får også tilbakeglimt av festen, og være med nærmere og nærmere når Annelise finner tonen med Truls (Johannes Joner) ved bålpanna.

Nattmat er en film full av blikk og berøring. Når ser vi hverandre på ekte? Klarer vi å se forbi de tjue årene som har gått siden vi sist møttes, forbi de hvite hårene og rynkene som har kommet siden sist? Når blir vi tvunget til å se moren vår, ikke som en aldrende dame, men som en omsorgsperson som fortsatt kan trøste oss når vi blir redde? Kamera hviler hovedsakelig på Annelise, og  følger hennes relasjoner utover natta. Vi får se henne gå fra lettere påseilet til mer skjerpet når hun blir med på nattbadet. Bildeutsnittet ligger delvis over og delvis under vann, som om vi – eller Annelise – straks vil bli dratt under overflaten. I stedet får vi se henne bli mer bekymret når moren brått går opp av vannet og begynner å snakke til noen som ikke er der.

Når kvinnene så setter seg inn i bilen igjen, er sola i ferd med å gå opp. Som publikum, gjennom kameras blikk, er vi nå fremoverlent fra baksetet, og ser kvinnene mye bedre enn tidligere i filmen. Ansiktene til Annelise og moren er badet i sol, og i bilen, som fortsatt står stille, ser de også hverandre.

Nattmat tar oss med nært innpå forholdet mellom en mor og en voksen datter, og med nærbilder av hender, og ansikt som sender bekreftende blikk, viser filmen oss hvor lite alder spiller noen rolle når man har en kveld der man trenger mamma litt ekstra.

Marte Stapnes