Sandra Jecmenica har laget en dyptgående kortdokumentar om de mer enn 4000 jugoslaviske fangene som ble fraktet til tyske arbeidsleirer i Norge under andre verdenskrig. Over halvparten av dem kom aldri hjem igjen. I Modus Vivendi binder Jecmenica sammen vitnesbyrdene til fire overlevende, intervjuet tilbake i 2013. Regissørens inngang og motivasjon etableres tidlig som personlig: Hun kom selv til Norge under Jugoslaviakrigene på 90-tallet, og har forsøkt å skape mening ut av krig og hva den gjør med oss. Mennene som intervjues kom også til Norge fra Jugoslavia. Men der Jecmenica fant trygghet, opplevde de sitt største mareritt.
Dokumentaren lar tidsvitnenes ord være i sentrum, bestående av talking heads, arkivmateriale, oppsøkte minnesmerker og museer. Noe er fra den svunne tida, annet er blitt oppsøkt og filmet i forbindelse med produksjonen. Det må ha vært et omfattende arbeid å velge hva som skal med fra intervjuopptakene, og hvordan alle disse bruddstykkene siden er blitt kuratert og klippet sammen til en logisk og dramaturgisk helhet. Selim Mutic på klipp har fått historiene til å gli sømløst over i hverandre.
Flere av mennene innrømmer at det de deler, har de aldri fortalt før. Og de deler i detalj. Om mørke, trange togvogner, og reisen over havet. Hvordan 50 fanger ble skutt, dersom én tysker døde. Våte, blodige klær. De var bare tenåringer da de ble tatt. En av dem fikk faren kastet i elva. Lus og tyfus. Føtter fulle av sår etter timevis av arbeid i sko laget av tre. I -43 veide en av dem 37 kg, han klarte så vidt å stå. En annen erindrer barnedød, en tredje forteller om gjentatt tortur.
Midt i det umenneskelige gir imidlertid også Jecmenica rom til det medmenneskelige. Det fortelles om norske barn som leverte små pakker med mat og votter. Familier som skjulte rømte fanger, med egne liv som innsats. Fanger som delte suppe med dem som trengte det mer. Modus Vivendi tar oss også med over i frigjøringen og hjemkomst, om å ta tilbake livet i en tilværelse full av traumer. Om nye generasjoner, friske barn og glimt av håp. Dokumentaren er sterk, informativ og respektfull – om hva krig kan ta fra et menneske, og det den likevel ikke alltid klarer å utslette.
