I Miles Hardys kortfiksjon Kaffekoppen introduseres vi for et relaterbart scenario, etablert, fortalt og kommentert på rekordsnaue ett minutt. Vi befinner oss i et ventelokale, observerende unge mennesker som alle skal på samme jobbintervju. På rekke sitter de nervøst og sluker kaffe og pugger CV-punkter. I fokus er kvinnen (Ayuk Ayong Megan Albright) ytterst på raden, som forsøker å kopiere sidepersonenes atferd.
Når han som skal intervjue kandidatene kommer for å hilse på dem, presterer kvinnen å sette fingrene fast i selve hanken på kaffekoppen. Mens personen beveger seg fra hånd til hånd, kjenner vi på nervene og den stigende panikken hennes gjennom en gradvis mer ustø kameraføring og raskere klipp. Lydbildet blir kaotisk, fra kontorlyd og enkle lydeffekter til støy, som en kokende tekanne som glir over i skingrende strykere. Kvinnens kløne er absurd, men treffer noe menneskelig og gjenkjennelig i hvordan selv de enkleste ting kan slå krøll på seg når vi er stressa. I dette scenarioet ville vi kanskje ha uroet oss for svette håndflater i påvente av et håndtrykk, men varianten med en direkte fastklemt hånd er morsom og overraskende.
Når turen kommer til kvinnen, velger hun å bukke dypt i stedet for å håndhilse. Tvisten som følger, er at de andre reiser seg og gjør det samme. Det er noe søtt og uskyldig ved det, som viser at alle er i samme båt. Ingen vet helt hva de skal gjøre, og ingen vil gjøre feil. Kaffekoppen er en kortfilmøvelse som del av talentprogrammet «Hver sin cinema» under kunstnerisk ledelse av Hisham Zaman. Hardy står bak idé, regi og klipp, og selv om den gjennomgående filmrullestetikken med svart-hvitt 4:3-format og fremviser-lydeffekter oppleves som et noe unødvendig grep, skaper Hardy en sketsj som på mange måter kan minne litt om slapstick fra stumfilmåra. Det er et enkelt, men artig premiss, som letter på sløret om det lille sosiale kaoset som kan oppstå i møtet mellom nerver og flokkmentalitet.
