Regi: Márton Hartvig | 2024 | 5 min.

I Don’t Like Music Anymore består av til sammen ti statiske innstillinger med hovedsakelig kjøpesentre som motiver, og fanger inn bakgrunnsmusikken fra disse varehusene som filmskaperen øyensynlig opplever som misbruk av musikk.

Som forord til denne filmen følger en tekst som lyder:  «Music is the arrangement of sounds and silence that evokes emotions, with its essence rooted in time. It does not direct specific actions but rather stirs emotions, provokes feelings and inspires thoughts.» Tonene som spilles i lokalene er intetsigende muzak med daffe rytmer og lystige toner i hvirvler. Siste tagning er fra Jernbanetorget i hovedstaden sent om kvelden, der melodier summer ut fra butikker og ut på gateplan.

Alt i alt virker musikkbruken irriterende der den smisker seg som snikende slanger innpå kundegruppen. Det er ganske nedslående at tittelen lyder som den gjør, og at musikken på en måte blir misbrukt slik filmen fremstiller det. Det er denne tosidigheten, der intensjonen om markedsføring ødelegger for virkemiddelets kunstneriske potensiale, filmskaperen om mulig vil frem til ved verkets epilog «Sonnett – Silence» signert Edgar Allan Poe:

«THERE are some qualities — some incorporate things,
That have a double life, which thus is made
A type of that twin entity which springs
From matter and light, evinced in solid and shade.»

I Don’t Like Music Anymore er en film som tar tak i og kritiserer kommersiell bruk av kunstneriske uttrykk, i dette tilfellet musikk, og er absolutt et lite stykke arbeid til ettertanke.

Marius Lyngar