Hvem skal spille deg i filmen om ditt liv? Eller, om du skal spille deg selv, hvordan skal du gjøre deg interessant nok til å bære hovedrollen?
Dette er en film som leker med kortfilmformatet, og virkemidlene det har å by på. I en lengre monolog går bildet for eksempel over til svart-hvitt, kamera går tettere på, musikken siver inn. Når Edith begynner å synge, så tekstes det som om det var en karaokesang, der ordene skifter farge etter hvert som de synges. Det er en film som lar oss kjenne på det som formodentlig er Ediths kongstanke: Hadde det ikke vært bedre om livet var mer som på film?
Edith eksperimenterer med hvordan bli en mest mulig interessant karakter. Hun bestemmer seg for å snakke svensk, som forvirrer menneskene rundt henne. Mens vi gjennom oversiktsbilde av byen og voiceoveren til Edith får mer følelse av at vi befinner oss i en slags metafilm, kommer en kvinne i blått (spilt av eminente Trine Wiggen, en av de morsomste skuespillerne vi har). Hun mener bestemt at hun kjenner Edith, men Edith sier hun ikke klarer å plassere henne. Den blåkledde begynner å danse, som for å vise hvem hun er. Dansen blir heftigere og mer intens. Dette er i hvert fall en kvinne som alltid er klar til å ha hovedrollen i sin egen fortelling.
Det er ikke alltid like lett å vite hvor Filmen om Edith er på vei, eller hva filmen egentlig ønsker å formidle, men med forfriskende, uventede krumspring i replikker og visualitet, er dette en film som holder på oppmerksomheten. Den er nydelig skutt, med finspilte og morsomme øyeblikk mellom karakterene, og selv om den noen ganger kan bli vel saktegående, er det en film som minner oss på, at om du vil være hovedrolle i eget liv, må du prøve å være litt mer interessant.
