Regi, manus: Ingrid Liavaag,  Ingri Enger Damon| Med: Ingri Enger Damon, Selome Emnetu, Kristine Hartgen, Manish Sharma| Prod: Ingrid Liavaag | 2025 | 23 min.

Programmet på kortfilmfestivalen består alltid av et variert utvalg filmer, og enkelte har et mer utpreget eksperimentelt og kunstnerisk tilsnitt. Ingrid Liavaag er en spennende filmstemme som tidligere har vunnet Filmkritikerprisen i Grimstad og som nok tilhører sistnevnte kategori som filmkunstner.

I Fasade møter vi tre kvinner i en tredelt skjerm, med tre tilsynelatende like interessante bildeutsnitt og fortellinger.

Det er helt klart gjort en finstemt vurdering av hva som utspiller seg i de ulike bildene, så man kan fokusere uten å gå glipp av noe essensielt. Ingenting virker tilfeldig. De tre kvinnene speiler hverandre, øyne i gråt, kroppsbilder i nærbilde, telefonsamtaler – alle tre filmet i tilsynelatende one-takes.

Det gjør det også til en utfordrende film for tilskueren, da man skal skifte spor og sette seg inn i en ny karakter løpende, samtidig med at de andre to fortsetter på skjermen. Dette blir ekstra utfordrende når filmen når et crescendo, og man føler at alt som skjer i alle tre bilder er like viktige og dialogen går samtidig. Da blir det vanskelig ikke å gå glipp av noe.  Det gjør det samtidig også vanskelig å bli så investert som man fort kunne bli hvis historiene var skildret som separate filmfortellinger. Felles for de tre historiene er en følelse av avmakt og stillstand – å bli fanget i livets kvelende rutiner.

Som tilskuer ønsker man å få vite hva som har skjedd, og vissheten om at hvis man følger godt nok med, så går man ikke glipp av noe viktig. Det blir vanskelig når de tre fortellingene kjøres parallelt og man må velge å fokusere og forsone seg med at det ikke er mulig å få med seg alt. Kanskje er det til og med hele poenget – det vil alltid gå noe tapt i valg av fokus, mennesker er upålitelige øyenvitner.

Fasade byr på et spennende fortellergrep som er vanskelig å forene med en fullt forløst historiefortelling i praksis, men det er kanskje overhodet heller ikke meningen.

Ida Cathrine Holme Nielsen