Regi: Kristian Pedersen | Basert på et dikt av: Jan Erik Vold | Prod: Lise Fearnley, Tonje Skar Reiersen 2025 | 4 min.

Noen kortfilmer vibrerer av skapervilje, overskudd og energi. Kristian Pedersens Faen i helvete er en sånn film. Han beskriver den selv som en «typografisk myldring fritt etter Faen i helvete-diktet av Jan Erik Vold», som kom i diktsamlingen Kykelipi i 1969 – et dikt der Vold skriver Faen i helvete igjen og igjen, men brutt opp på ulike måter over linjene.

Kortfilmen gir oss også dette fragmenterte, litt forbanna uttrykket. Vi kastes umiddelbart ut i svart skjerm med flimrende bokstaver, og energiske strykere i et nesten Astor Piazzolla-aktig driv, som legger tempo under filmen. Musikken er laget av Stephan Schader, som oppå det rytmiske gir oss en mer harmonisk melodilinje, før bokstavene begynner å danse. Den sentrale strykerfrasen følger sågar de seks stavelsene i «fa-en-i-hel-ve-te», slik at rytmikk og animasjon følger hverandre.

Vi befinner oss hele veien i et svart-hvitt univers, det varierer hvor lett det er å lese bokstavene som hopper rundt, men vi vender hele tiden inn og ut av frasen «Faen i helvete». I fare for å datere meg selv, det er som en forrykende og stilig kombinasjon av sluttresultatet man fikk når sjuerkabalen på PC-en endelig gikk opp, og alle kortene kom dansende ut – satt sammen med en psykedelisk variant av Wordart fra Word95.

Typografien strekker seg og krymper tilbake, bokstavene stiller seg i ring og vi sirkler rundt dem. Animasjonen ser til tider skrapete og analog ut, og bokstavene hopper og rister og er så i harnisk at de blir helt utydelige av dirringen. Sammen med de pulserende, fandenivoldske strykerne – fiolinen, fandens instrument, ivoldske – de Jan Eriks Voldske-strykerne, så blir disse fire minuttene med visuelt dikt et friskt pust av en kortfilm.

Marte Stapnes