Regi og manus: Selma Dybvig Søreide| Med: Kristoffer Joner, Frida Sandberg Molden, Conrad Ørland Wathne | Prod: Bjørn Eivind Aarskog 2024 | 12 min.

«Husker du når vi satt her», sier Pernille, mens vi ser bilder av en solfylt by, lett vind i trærne, med rolig, harmonisk gitar på lydsporet. Pernille og kompisen mimrer tilbake til en gang han blødde neseblod. Vi følger dem rundt mens de minnes. De kikker på gravstøtter i butikkvinduet hos en begravelsesagent. De sitter på huskene i skolegården og syns alt virker så smått, helt til en unge på nabohuska tørt skyter inn: «Gikk ikke du her i fjor?»

Vi følger de to ungdommene inn til en forlegger, der det blir klart at papirbunken Pernille bærer under armen er memoarene hennes, og forleggeren (spilt av Kristoffer Joner) fra første sekund er grepet og rørt over prosjektet hennes, hun som skriver at hun går tur med Døden, og må lære seg å sette pris på øyeblikkene.

Den svunne tid har et nydelig formspråk, der ungdommene både fremstår som oppriktige og melankolske, samtidig som vi får små drypp av at dette blir eskalerende morsomt. Mens Pernille sitter på benken og mimrer, inntar kompisen neseblod-posituren på benken i bakgrunnen og holder den alt for lenge, i herlig morsom kontrast til nostalgien hennes.

Inne hos forleggeren er vi i et rom med sober, jordnær fargepalett av grønn-, brun- og beigetoner. Rolig og verdig. Her er det Kristoffer Joner som utgjør kontrasten – som skuespiller er han i seg selv en god markør på at ting enten vil ta en veldig mørk eller veldig morsom dreining. Her havner kompisen i bakgrunnen, der han med sin oppriktighet og forsøksvise hjelpsomhet får en jevn flyt av de mest lattervekkende onelinerne.

De lavmælte skuespillerprestasjonene, de små hintene til død og sorg, den myke, lune Stavanger-dialekten og fargepaletten gir inntrykk av at vi er i et trygt rom, frem til Joners karakter lurer, hvordan var det med denne kreften, hvor lenge har Pernille igjen?

Det er ingen grunn til å avsløre hva som følger, annet enn å si at filmen mestrer sitt mål, som ser ut til å ha vært: Kan man bygge opp til en konfrontasjon der man på troverdig vis får noen til å si kriblende gøyale, frekke ting om kreft til en ung jente, der det samtidig føles helt innafor.

Marte Stapnes