Alle vil gjerne være den kule voksne som slipper å ta alle de kjipe kampene, hvis man har barn i livet sitt. I Bare bein blir denne voksenrollen presset til det ytterste. Vi møter Hanna som tilbringer en sommerdag i hytte-Norge med den tiårige niesen Erle. De gjør seg klar for strandtur. Hanna barberer leggene i dusjen, mens Erle følger spent med. Så blir Hanna satt i en tilsynelatende umulig situasjon. En uskyldig forespørsel utstiller et dypere problem og Hannas selvbilde som kul rollemodell blir for alvor satt på prøve. Scenen er badet i stemningsfullt, falmet sommerlys.
Bare bein skildrer hvor tidlig vi lærer å være jenter, og hvor ubekvem det gjør oss voksne kvinner når vi innser at vi har evnen til å sende en problematisk stafettpinne videre til neste generasjon. Alt foregår mens den nostalgiske lyden av sommerlandet pludrer muntert utenfor.
Bare bein er den type filmfortelling som er skreddersydd for kortformatet. Det er en film som på bare 13 minutter formår å skape en helhetlig fortelling. Vi lurer selvfølgelig på hva som skjer senere, men samtidig ikke – vi har levd fortellingen selv; den er helt uunngåelig.
Både Hanna og Erle er formidabelt og naturlig spilt, en avgjørende komponent i en film som i så stor grad beror på karakterene. Dette er også takket være velskrevet dialog, som unngår å være for insisterende med sitt tydelige budskap. Bildene og de uttrykksfulle ansiktene får i stor grad tale for seg selv. Det er en svært vakkert fotografert film om tapt uskyld og rollekonflikt.
