Regi, manus: Rune Håverstad | Med: Martin Furulund, Daniel Berg | Prod: Svein Tallaksen 2025 | 18 min

Arbeiderklassen er et drama skrevet og regissert av Rune Håverstad, som utspiller seg i en bygg- og anleggsklasse på en videregående skole. Vikarlærer Johannes (Martin Furulund) havner i klinsj med den utagerende eleven Mikkel (Daniel Berg), og kortfilmen lar relasjonen deres utvikle seg – fra frontkollisjon til mentorskap.

I motsetning til de andre lærerne, nekter Johannes å gi opp Mikkel. Gradvis lærer vi tenåringsgutten bedre å kjenne, og en sårbarhet pipler frem under den aggressive overflata. Johannes havnet selv på skråplanet som ung, og vil forhindre eleven i å gjøre det samme. I så måte minner filmens tema om Jon Haukelands Krigere (2022), hvor en ungdomsarbeider hjelper en tenåringsgutt som har falt utenfor samfunnet – metoden er simpelthen nestekjærlighet og forståelse for en situasjon han selv har kjent på kroppen.

Arbeiderklassen er full av visdomsord, formidlet via en no bullshit-filosofisk overstemme. Håverstad sikter seg inn mot unge menn i hvordan kontrollere egne følelser, handlinger og skjebne. Filmens instrumentelle samfunnsrelevans går ikke på bekostning av dens kunstneriske integritet. Snarere tvert imot står også Arbeiderklassen sterkt på egne bein, som et filmverk i seg selv.

Båndet mellom de to utvikler seg sømløst og organisk, med godt samspill mellom skuespillerne. Den maskuline auraen er til stede i slåsskamper, på parkeringsplasser og verksted. Samtidig skildres behovet for å bli sett og hørt, kjærlighetssorg – og den manglende evnen til å formulere dette med ord, slik at nevene tas i bruk i stedet, som en voldseurytmi. Kontrastene kommer frem i lydbildet, fra klang til motordur, og mopedmontasjer og flashbacks skutt av Vegard Landsverk med Sebastian Furuborg på klipp.

Håverstad ønsker å vise hvor viktig det mellommenneskelige båndet er på en coming of age-plass som undervisningsrommet. I motsetning til Johannes, anser de andre lærerne Mikkel som en tapt sak som de heller ikke forstår. Her beveger vi oss for øvrig over på et allerede betent emne om hva læreryrket egentlig skal være – et yrke som allerede møter et hav av forventninger til roller å fylle utover selve pensumformidlinga.

I Arbeiderklassen trer vikaren inn i noe som minner mer om en spesialisert rolle à la ungdoms- eller miljøarbeider, som vi absolutt burde ha flere av i skolegården. Særlig liker jeg hvordan Håverstad velger å avslutte det hele, med en sjarmerende dialog som eksemplifiserer hvor godt Johannes evner å tilpasse seg en gutt som Mikkel:

–Vil du ha kaffe?
–Jeg hater kaffe.
–Te, da?
–Nei.
–Fanta? Eller Solo?
–…
–Da skal vi fikse deg en Solo.

Kristine Tingvik Aas