Byen er sommerlig, og en gruppe unge mennesker triller syklene sine nedover gaten, mens de diskuterer muntert i samlet flokk. Fargepaletten er dus og lysebrun, som et analogt bilde, eller et bildefilter i sosiale medier. Vi hører noen rytmiske slag fra en skarptromme, som for å sette tempo for filmen og tonen for den kvikke, munnrappe scenen som er i ferd med å utfolde seg.
Vi ser en jente komme ut av en dør, og gå bort til de andre som har satt seg ved en uteservering. De skravler og er uenige, de snakker nesten i munnen på hverandre. Særlig den ene av karakterene er ekstra kontrær og høylytt. Hun som kom sist til bordet sitter stille og blid, hun lytter mest.
Med håndholdt kamera blir vi tilskuere nærmest som et hode blant vennegjengen, eller som tyvlyttere ved nabobordet. Den hyppige klippingen understreker den kjappe replikkvekslingen, og skaper et godt bilde på en samtale med flere venner på en gang: Alle snakker i munnen på hverandre, avbryter, kommer med små lyder av uenighet eller enighet, og blir mer og mer bråkete, akkurat som en vennegjeng gjør når sola er i ferd med å gå, og ølen har kommet på bordet.
Så tar samtalen en vri, de begynner å snakke om åpne forhold. Det er noe flere av dem har sterke meninger om – noen i vennegjengen får skeptiske ansiktsuttrykk. I stedet for å følge praten, hviler kameraet lenger og lenger på de som ikke sier noe. En av jentene (ikke den kontrære eller nyankomne,) synes ikke noe om verken tematikken eller samtalen som sådan, og vil at de skal snakke om noe annet. Hun synes ikke man trenger å snakke så høyt om ligging når man sitter ute blant folk. Men så blir hun konfrontert med at hun kanskje har mer erfaring med åpne forhold enn hun sier, og hun ber dem holde kjeft. Kameraet følger elegant de usikre blikkene, og et par nervøse føtter med Converse-sko som blir sittende og vippe i stillheten. Underveis i samtalen passerer to unge menn på en tandemsykkel.
En boppete synthlyd og gjenvendte, energiske skarptrommeslag gir oss lydsporet mens jenta som kom sist til bordet går alene videre i natten, det har blitt enda mørkere og hun smiler smått der hun går.
Også filmens andre halvdel viderefører følelsen av å være ung, pratsom og sommerfri. Her er tandemsyklerne tilbake, de jobber seg over ei bru, og vi får mer av synth- og tromme-beaten, i tillegg til fugleskrik. Vi ser tekstplakaten «Tynn suppe» ved siden av de syklende.
Også her får vi kjappe klipp, etter hvert som guttene beveger seg ned mot sjøen. Fargetonene er fortsatt lysebrune og filteraktige, og de har impulsrike, løse samtaler mens de sykler. Vi hører bruddstykker av den lette musikken nå og da, som gir denne delen av filmen et mer musikkvideoaktig preg. På et tidspunkt ser vi også den ene gutten stå utenfor en hule, innrammet av den trekantete huleåpningen, og et lite øyeblikk blir han stående og danse, før vennen kommer forbi og musikken brått stopper.
Her finnes flere fine kamerainnstillinger som rammer inn guttene på humoristiske måter. I en lang tagning står kamera helt i ro, og viser dem foran en stor steinvegg. De blir små figurer nederst i bilderammen, nesten som små barn der de sitter og ordner med grillen. De vurderer et bad, men mens de sitter ved vannet stiger lyden av måkeskrik. De løper tilbake og ser at fuglene har forsynt seg med all maten de hadde med seg. Også her rammer kamera dem inn i et totalbilde, med hav i bakgrunnen. Det flotte visuelle uttrykket ved den majestetiske naturen står i nydelig kontrast til den oppgitte reaksjonen deres, der de gjentar «vi stikker og sykler» til også de høres ut som gapende måker.
Jeg er svak for filmer med titler som legger opp til at anmelderen må tulle med dem (her er det jo lett å glede seg til Lave forventninger (Eivind Landsvik, 2026)). Så det at denne kortfilmen halvveis bærer navnet «Tynn suppe», gjør det jo gøy hvis det er nettopp det vi får servert. Heldigvis er dette langt mer overskuddspreget, en kortfilm som setter sommerøyeblikkene på spissen. De corny samtalene vi har mens vi er unge, høylytte og i ferd med å overta byrommet, eller de tilsynelatende mer tankefulle betraktningene vi kan ha bakpå en sykkel, på tur for å erobre natur og sjø, før vi snur ved minste motstand, fordi det er kaldt i vannet, og fuglene er skumle.
