I denne miljøskildringen fra treningssenteret er vi tett på dynamikken mellom kroppsbyggerne Jonny og Peter. Regissør Mathilde Kollandsrud har base i Paris, og det utgjør et finstemt språkestetisk element at de to hovedpersonene snakker fransk. Tonen dem imellom er lett, men mellom linjene forstår vi at Jonnys følelser for Peter går forbi det rent vennskapelige. Når Peter forteller at han har vært på date med den kvinnelige resepsjonisten på senteret, blir det komplisert.
Handlingen er godt fortalt gjennom de to mennenes kroppsspråk og vekting av ord. Kontrasten mellom den maskuline kroppsbyggingen og de skjøre, uartikulerte følelsene er kanskje ikke spesielt original, men tjener fremdeles som et interessant utgangspunkt.
På et tidspunkt ser vi en nedstemt Peter på sengekanten, drikkende rett fra en spritflaske – en klisjé som utløser en slags drømmesekvens der den emosjonelt forsømte bodybuilderen står alene, sårbar og stirrende mot et lys. Kanskje en speiling av hans indre? Sekvensen blir et brudd med filmens ellers realistiske formspråk. I en kort film som denne, der relasjonen mellom de to kroppsbyggerne er det som skaper intensitet, opplever jeg det smått surrealistiske innslaget som litt langt og kanskje egentlig unødvendig.
En passiar mellom de to vennene får uansett runde av filmen, i en oppløftende tone for Peter – og med en mulig tvetydighet.
