Akkurat nå beskriver tilsynelatende en tilstand, eller kanskje rettere stillstand, som mange befinner seg i når de har fått barn og en eller annen konvensjonell tilværelse. En følelse av ufullendthet melder seg, en form for eksistensiell krise midt i all tryggheten.
Hovedrollen gestaltes av eminente Marte Magnusdotter Solem. Hun har en elsker (Ingrid Liavaag) som ikke er fransk, men snakker fransk av og til. Solems karakterer og ektemannen spør hverandre hva de tror på. Kanskje har de aldri hatt en samtale om spiritualitet før, selv om de har vært sammen lenge nok til å ha fått barn.
En spesielt sterk scene tydeliggjør denne dynamikken. Hun føler seg nedstemt og lei seg, men vet ikke hvorfor og ber mannen om å trøste henne. De ligger anføttes i sofaen. Hun vil at han skal holde om henne og si at alt kommer til å gå bra. Han går omsider, etter mye diskusjon frem og tilbake, med på å holde rundt henne, men han vil ikke si at alt kommer til å gå bra når hun ikke kan si hva som er galt. Det virker symptomatisk for tilstanden hovedkarakteren befinner seg i. En symptomatisk, frustrert uro som ikke kan tilegnes en enkel åndelig sykdomsårsak.
Filmen løftes ytterligere av Solems uttrykksfulle ansikt og vakkert teksturert foto. Den innebærer også en særegen underfundig kvalitet, som for eksempel hovedkarakterens manns poetiske gradbøyninger av tusmørke.
