Mikkel (Daniel Berg) og Mathilde (Eyvor Bell) kjenner ikke hverandre, men har mattetime sammen hver torsdag. Allikevel møtes de når de drømmer. Drømmemøtet blir avgjørende for Mathilde, som blir mer og mer frustrert når Mikkel ikke kjenner henne igjen i virkeligheten.
Drøm og virkelighet glir over i hverandre og blir nesten umulige å skille mellom i Å drømme det først. Enes benytter seg av supernærbilder og split screen for å separere drøm og den virkelige verden. Det er ikke alltid lett å følge med i de ulike dimensjonene, selv om ideen som utgangspunkt er god. Det minner mest om en form for lucid dreaming.
Utydeligheten kan selvfølgelig tolkes som finurlig kunstnerisk preg, men premissen burde stått tydeligere frem. Uten synopsis hadde det vært vanskelig å navigere.
Det lykkes likevel Enes å formidle hvor intim og nær en relasjon som oppstår i drømmeverdenen kan være, så vi bedre kan forstå Mathildes frustrasjon over at virkelighetens Mikkel oppfører seg som en fremmed. Drømmen eksisterer forut for den virkelige relasjonen.
Filmen er både lettbeint og humoristisk, mye takket være skuespiller Daniel Bergs spillestil og oppsyn. Eyvor Bells Mathilde fremstår mer dypsindig og alvorlig. De er gode på hver sin måte. Det er gjort utrolig mye ut av å finne gode locations både i drømme- og virkelighetsscener, interiør og eksteriør.
Å drømme det først avsluttes med Wenche Myhres inderlige Si meg hva kjærlighet er, som fremstår som et svært velkuratert valg: «Si meg dog hvordan en drøm blir til, kan den vare evig hvis vi vil. Si meg når er drømmen slutt, det vil jeg gjerne vite. Du må tyde min drøm, er du snill.».
