Kanskje det var elefanter
Regi, manus: Torill Kove | Med: Torill Kove, Andrea Bræin Hovig, Pål Sverre Hagen, Ella Øverbye, Vivild Falk Berg, Kåre Conradi, Jane Nyoike, David Wang’ang’a Njuguna, Nicholas Kilingi, Victoria Mesopir-Iossel | Prod: Lise Fearnley, Maral Mohammadian, Tonje Skar Reiersen 2024 | 17 min.
I Toril Koves animasjonsfilm Kanskje det var elefanter følger vi en ung, norsk tenåringsjente på reisen hennes med to søstre og et søkende arkitektforeldrepar til Nairobi i Kenya på 1970-tallet. Moren er rastløs i Norge, har en tung sky over seg og vil ut i verden og gjøre noe nyttig. Faren får raskt jobb med å tegne skoler for Norad i Kenyas hovedstad. Oppholdet forankrer sterke minner i filmens forteller som også sitter igjen med et savn etter mer stabile familieforhold – og en mer tilstedeværende mor. Og var det virkelig elefanter moren jaget vekk for å beskytte familien sin da de dro på en farefull safari?
Torill Kove har med sine Oscarnominerte filmer vist en veldig kul strek, og beretningene har alltid vært artige. Min bestemor strøk kongens skjorter (1999), var fiffig og morsom med en underholdende vri på norsk historie. Den danske dikteren (2006), som vant Oscar, bød på en løyerlig historieomskrivning og en hyllest til kjærligheten og kunsten – og tilfeldigheter, om ikke skjebnens luner. Moulton og meg (2014) var en søt oppvekstskildring i en særpreget arkitektfamilie. Kanskje det var elefanter er på samme vis veldig sikkert tegnet, og med en handling drevet fremover i spenstig tempo. Filmen er medrivende med et fengende lydspor, og solide overganger. Musikken og klipperytmen treffer, som alt fra farens pianospill i Norge til de heftige rytmene som følger de unge jentene der de sitter bakpå motorsyklene til guttene i Nairobi – eller danser på klubber. Et eksempel er Miriam Makebas «Pata Pata» som flyter ut av kassettspilleren på safarituren. Fortellingen tar opp generasjons- og kulturkonflikter. Som at faren utbryter på safari at «Karlsvogna er opp ned!» Den ene datteren svarer at «det der er så eurosentrisk, altså!» Familien vender tilbake til Norge, men moren finner ikke roen i hjemlandet nå heller. «En ting som ikke hadde endret seg var mors sky», meddeler hovedpersonen.
Søstrene er uenige om de virkelig så disse elefantene som moren skulle ha fordrevet, men hovedpersonen husker det som at moren skremte bort disse gedigne dyrene for å beskytte barna sine. Filmen er en fortelling om utforskning og savn. Kanskje det var elefanter er en poetisk og personlig filmfortelling som griper og setter spor. Dette er Torill Kove på sitt aller, aller beste, og samtidig den mest alvorstunge beretningen jeg har sett fra filmskaperens hånd.
Marius Lyngar
Tweet
