Ingen å miste

Regi, manus: Ingrid Fadnes | Prod: Ingrid Fadnes, Jon Jerstad 2023  | 17 min

I 2020 ble den 25 år gamle Maria Gloria Poltronieri Borges funnet voldtatt og drept i Brasil. Regissøren Ingrid Fadnes kjente Gloria godt, og i Ingen å miste blander hun sinne og sorg i en film som både er et miniportrett, et vitnesbyrd om vold mot kvinner og et poetisk bilde av den sorgen som voldsom død etterlater.

En dokumentarists først bud er å finne et stoff og materiale som er verd å skildres og som kan bidra til å gi informasjon, endre holdninger, oppfordre til handling, og i aller siste omgang endre verden til det bedre. Ingrid Fadnes’ film er et poetisk brennglass som minner oss om den systematiske volden mot kvinner som forgifter mange samfunn. Selv om Ingen å miste handler om Brasil, og tar opp den menneskefiendtlige machismo som preger store deler av det brasilianske samfunnet, er dette også et problem her hjemme i Norge. «Femicide» kaller Fadnes dette i sin film. Det er mer enn bare drap på kvinner. Det er et underliggende, eller til og med åpent, system av holdninger som gjør at vold mot kvinner ikke tas tilstrekkelig på alvor. Fadnes’ film bidrar til å peke på et ofte glemt samfunnsproblem, som handler om giftig maskulinitet, og gjør samtidig historien personlig. Maria Gloria blir ikke bare statistikk, men et virkelig menneske, som rives bort i et umenneskelig øyeblikk fordi hun er kvinne og fordi kvinner er fritt vilt.

En dokumentarists andre bud er å finne en form, en stil, en dokumentarholdning og et perspektiv som passer tematikken og som løfter fram det viktige på en selvfølgelig og presis måte. Om Ingrid Fadnes følger første bud til punkt og prikke, famler hun litt i forhold til bud nummer to. Ingen å miste vil ofte for mye, og blir dermed noe sprikende. Det personlige og poetiske er avgjørende i filmen, men av og til ønsker man seg litt mer sinne, som kan gi sorgen og smerten et sterkere angrepspunkt. Fadnes vil rette og slett for mye, ha med alt, spenne buen over alle smertepunkter, minneøyeblikk og perspektiver, og mister konsentrasjonen. Kanskje blir sorgen for sterk også, og sinnet for svakt.

Selv om Ingen å miste er ujevn, og skorter litt på det konsekvente uttrykket som hadde gitt historien om Maria Gloria sin rettmessige kraft, fortjener Ingrid Fadnes’ film et stort publikum. Den handler om et viktig samfunnsproblem som vi altfor sjelden ser som et system av holdninger og dermed er et samfunnsproblem. Vi tenker at det er et psykologisk problem, det handler om noe få menn, men vil ikke tenke tanken helt ut og se det i hvitøyet at mange samfunn i dag fremdeles er drastisk kvinnefiendtlige. Derfor er Ingen å miste en film som minner oss alle om den holdningsendring og politiske vilje som må til for å endre kvinners liv og vilkår i samfunnet.

Gunnar Iversen

Tweet