Johan van der Keuken og hans Blind Kind (1964) ble en ny oppdagelse for vår skribent.

«Hey, don’t be sentimental. It makes me think I’m gonna die.» Inspirert av Notebooks Tony Scott-prosjekt har Zs blogger sett Tony Scotts siste film og skrevet noen få ord om den.

Internettverdenskrise og nettnerdens rødmefylte neseblod: Årets filmfaglige seminar i Filmens Hus, «Fokus Japan», i regi av Filmklubbforbundet i samarbeid med UiO og Norsk filmkritikerlag, starta med en komisk audiovisualisering av globale problemstillinger og kulturspesifikke særegenheter.

Det er snart filmfaglig seminar om japansk film (Filmens hus 29. og 30. september), og den 7. september kan du se den japanske stumfilmen Kurutta Ippêji (A Page of Madness, 1926) under Stumfilmdager i Tromsø. Det er et sprøtt mesterverk av en filmskaper som oftere burde vært nevnt blant de store: Teinosuke Kinugasa.

I disse Batman-tider har jeg sett en annen actiondramathriller som tydelig benytter og bøyer sjangerkonvensjoner- og klisjéer, og dét på en måte som føles mer problematisk underholdende på en positiv måte: Blue Steel av Kathryn Bigelow, fra 1989.

Andrea Arnolds Wuthering Heights, Ruben Östlunds Play og Olivier Assayas-retrospektivet var ifølge Zs blogger høydepunkter under årets TIFF-festival.

Nylig tok Rushprint initiativet til å etablere og problematisere en norsk filmkanon. Ved siden av å sette sammen en liste, skulle kanonens jurymedlemmer drøfte oppdraget. Som flere av jurymedlemmene antyder, tror jeg det er viktig at en kanon blir noe levende, noe i bevegelse – og ikke et museum. Et navn jeg savner på listene…

På seminar med noen av Norges, og verdens, ledende eksperter på filmlyd har Zs blogger lært litt av hvert om lyd i film

På sitt beste har Dardenne-brødrenes filmer noe melodiøst over seg. Noe asfaltmelodiøst.

Z anmelder alle kortfilmene i årets konkurranseprogram i Grimstad.

Blodige, gjørmete føtter i blodgjørme. Det stinker blod, svette og – nei, ikke tårer – hele verdens raseri. Et nærbilde av disse føttene, i bevegelse, klar til siste dødelige duell. Det er det jeg husker aller best fra denne filmen. Disse nære dødens føtter i bevegelse.

Jeg har sett to filmer i det siste, som ligner litt på hverandre, Juvenile Liaison og My Ain Folk. Begge er britiske og fra samme tiår, og begge gjorde sterkt inntrykk på en menneskelig og filmatisk måte – måter som selvfølgelig henger uløselig sammen.

Hva er det som skiller dokumentar fra fiksjon? Noen regissører driter i dette spørsmålet. Andre fordyper seg i det. Ja, kanskje lar de til og med spørsmålet bli en integrert del av sine filmer. Uansett er det et spørsmål som virker særlig presserende nå om dagen. Vi lever i en tid med så mye hvileløs…