Hvordan viser film oss minner, hukommelse og subjektive virkeligheter? Anne-Lise With tar oss med gjennom filmhistorien for å vise hvordan filmskapere har vist oss ulike minnevirkeligheter, bare mulig å kunne skildre på film. 

Bundesrepublik Deutschland (BRD) var en relativt ung stat da «Der Neue Deutsche Film» gjorde sitt inntog på 60-70-tallet. Det var drøyt 20 år siden andre verdenskrig tok slutt og en ny generasjon og et nytt samfunn hadde vokst fram, med et presserende behov for at dette også skulle speiles i samtidens filmer.

Flerkino-sentrene gir daglig konkrete uttrykk for kløften mellom kvalitets- og underholdningsfilm. I de små salene finner vi stort sett cineaster fordypet i filmer som Landskap i tåke eller Distant Voices Still Lives. Stemningen er tilnærmet sakral, og hver filmrute finleses. Vegg i vegg lever massekulturen sitt eget liv. Sylvester Stallone eller Mel Gibson jager over…

Kvalitetsfilmen er fremdeles et problembarn i norsk filmimport og kinopolitikk. På tross av flere nye støttetiltak de siste årene er det svært mye verdifull filmkunst som ikke importeres og settes opp på ordinære kinoer. I stedet blir en stor del spennende film forbeholdt enkeltvisninger på ulike festivaler og i filmklubbene.

Fortiden blir en besettelse i 'Blade Runner' og 'Strange Days'. Roboter og mennesker som har for lite minner, for mye minner, eller feil minner... Teknologi er på avveie, og det er også erindringen. Anne-Lise With reflekterer over forholdet mellom teknologi og hukommelse i 'Blade Runner' og 'Strange Days'.

Tykwers filmer handler om følelser. Helt alvorlige følelser, også lidenskapelige. I 'Krigeren og keiserinnen' og 'Heaven' finner vi både sårbare ansikter, inderlige sjeler og seriøs kjærlighetsmatematikk. Og til tross for genreblandinger og merkverdige påfunn, så intertekstualiseres ikke følelsene bort i disse neddempede melodramaene.