Finale

Regi, manus: Marlene Emilie Lyngstad | Med: Jakob Johansen | Prod: Claes Hedlund 2024 | 21 min.

Marlene Emilie Lyngstads observerende kortdokumentar Finale er en meditativ reise i et bygg der en mann ved navn Jakob frakter og oppbevarer døde kropper, til de skal i kiste og gjøres klar for bisettelse.

Lyngstad bringer tilskueren nært på menneskene i filmen. Datteren til en avdød sminker liket, sin mor, med rouge og feller noen tårer. Et band øver på den stemningsfulle og nostalgiske jazzlåten «As Time Goes By» fra Michael Cutiz’ Casablanca fra 1942. Vi hører Jakobs hjerteskjærende sang i kapellet, og kikker ned på ham i fugleperspektiv før filmskaperen skifter over til et nærbilde av hovedfiguren.

De svært vidvinklede objektivinnstillingene, og motivet innrammet i en sirkel som om kameraet speider gjennom en rund åpning med grumsete kant, er påfallende. Slik som i Alfred Hitchcocks Psycho fra 1960 der Norman Bates kikker på Marion Crane gjennom et hull i veggen. Effekten er noe urovekkende, samtidig som innstillingene elegant bringer med seg mye innenfor det synlige området. Slike billedutsnitt ble av og til brukt i stumfilm. Kan det være at billedutsnittet utgjør et slags hull i en kiste, og at kameraet følger en avdøds perspektiv? Josefine Skovs musikkomposisjon med stikkende lydeffekter, skaper mystikk, men alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av sinnsro i løpet av handlingens gang – som for øvrig er satt sammen av ulike tagninger som er filmet til ulike tidspunkter, der kronologien er konstruert i klippen.

Regissør Marlene Emilie Lyngstad utmerket seg med avgangsfilmen sin, Norwegian Offspring, på Den Danske Filmskole i fjor, en film hun da høstet den prestisjetunge studentprisen La cinéf for i Cannes. Et imponerende kunststykke om kjærlighet, livskraft og fortvilelse i form av et mannsportrett, en litt vidtfavnende beskrivelse av tematikker som går igjen i filmskaperens flerfoldige og brennaktuelle kortfilmer så langt. Det slående med Finale er at den nettopp handler om det som gjelder liv og død, men at filmen alt i alt innbyr til harmoni og stillhet.

Marius Lyngar