En god handling

Regi, Manus: Erik Wensaas, Yonas Nakland | Med: Eili Harbo, Nils Bendik Kvissel | Prod: Yonas Nakland, Erik Wensaas, 2024 | 16 min.

I En god handling sentrerer historien rundt den unge kvinnen Ane (Eili Harboe). I en innledende monolog som kan minne om Dag Johan Haugeruds Det er meg du vil ha (2014), lærer vi at hun har mistet ekskjæresten i en trafikkulykke, og at hun etter begravelsen ikke har klart å slutte å tenke på broren hans, Kriss (Nils Bendik Kvissel). Kriss tegnes opp som en arkaisk Incel-figur – en asosial gamerjomfru som henger på kvinnefiendtlige forum, og Ane har derfor invitert ham over for å utføre «en god handling».

Erik Wensaas og Yonas Nakland har skapt et trykkende kammerspill ut av en liten leilighet, dunkelt innsvøpt i levende lys og dype røde detaljer fra kostymering til interiør. Parallelt med monologen, følger vi Anes forberedelsesritualer i opptakten til besøk, påførende sminke foran speilet og rødvin i glasset.

Det er først når ordet spres utover to erfaringshorisonter at det sensuelle sløret får en klaustrofobisk eim av tung parfyme. Når Kriss entrer rommet blir stemningen mer tvetydig, rar og anspent – og Anes innledende fordommer assosieres til Sigurd fåkke pult (2020), hvor protagonisten ventilerer følelser omkring et ufrivillig sølibat og psykologen manipulerer ham over i en tabloid studie av misogyne Incels.

Det henger også en viss maktubalanse over Ane og Kriss: hun praktiserer psykologi og tilhører et privilegert og frigjort kulturmiljø, mens han lever av plakatopphenging som virke. Som en ung, kvinnelistig Skårderud gjør Ane en tilnærming i retning Ida tar ansvar (2019) som avdekker temalag omkring skyldfølelse, offerrolle og moral. En god handling er godt formidlet fra start til slutt, og er en interessant og delikat utført kortfilm som lar det ladde ligge i det usagte. Verket tar i så måte temperaturen på nye kjønnsperspektiver som jeg tror vi vil få se mer av i fremtiden, á la Christan Tafdrups En frygtelig kvinde (2017).

Kristine Tingvik Aas