Oslo internasjonale filmfestival avvikles i disse dager, og NB! det er ennå ikke for sent å få med seg den siste visningen av Strange Powers: Stephin Merritt and the Magnetic Fields (Fix, O’Hara 2010) (http://www.oslofilmfestival.com/2010/11/strange-powers-stephen-merritt-and-the-magnetic-fields/).
Det er snakk om en utmerket dokumentar om The Magnetic Fields, et av mine absolutte favorittband. Skjønt, band og band – alle sangene deres er skrevet av Stephin Merritt, som sammen med Claudia Gonson gir et ganske godt bilde av hvordan Lennon/McCartney hadde sett ut hvis John var verdens mest gretne homofile new yorker, og Paul var bestevenninnen hans.
The Magnetic Fields har en anselig fanbase i Norge (de har spilt fire konserter i Oslo, sist på Rockefeller i vår) – og det er det en grunn til. Merritts virkelige gjennombrudd kom med trippelalbumet 69 Love Songs for ti år siden, men han har skrevet utsøkte kjærlighetssanger i praktisk talt alle tenkelige stilarter siden slutten av 80-tallet, og har ofte blitt beskrevet som en moderne Cole Porter. Tekstene er litterære og elegante, men egner seg utmerket til allsang sent på natten – og han er morsom, hvilket kan bevises med henvisning til en smått legendarisk frokost-tv-opptreden som heldigvis ligger ute på YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=L9Ob9TJueBQ.
Musikkdokumentarer er en egen sjanger, som gjerne kretser rundt en enkeltkonsert eller et dramatisk øyeblikk i bandets historie eller musikerens biografi, men Strange Powers fungerer best som et miniportrett av den sosiale dynamikken to fascinerende mennesker imellom. Merritt og Gonson har usedvanlig god kjemi på scenen, det vet alle som har sett dem live – han fornærmer publikum, hun smiler overbærende – og det gjør dem tilsvarende morsomme å se foran kamera. Siste visning av filmen er torsdag kveld, på Rockefeller, og anbefales på det varmeste.
