Made in England: The Films of Powell and Pressburger er et kjærlighetsbrev til filmkunsten. Den er også et aktuelt vitnesbyrd på europeisk innflytelse over amerikansk filmkunst ved en av dens viktigste eksponenter, Martin Scorsese.
I 2026 er det 80 år siden Michael Powell og Emeric Pressburger nådde høydepunktet av karrieren sin med filmen A Matter of Life and Death. Dokumentaren Made in England: The Films of Powell and Pressburger kaster lys over det britiske radarparets innflytelse på nyere filmhistorie.
Under mitt opphold på Den internasjonale filmfestivalen i Berlin i 2024 ble den enestående, amerikanske filmregissøren Martin Scorsese hedret med Æres-Gullbjørnen for sitt virke, og på filmprogrammet stod blant annet et retrospektivt utvalg av filmene hans. Vel så spennende var det at Scorsese også var representert – som forteller og vert – i David Hintons helt ferske dokumentarfilm Made in England: The Films of Powell and Pressburger om den britiske filmskaperduoen Michael Powell og Emeric Pressburger. Dokumentaren er for tiden tilgjengelig på strømmeplattformen Filmoteket.
I filmen beretter Scorsese om sin tidlige oppvekst med astma, noe som gjorde at han måtte være hjemme og se på fjernsyn i stedet for å leke ute. På denne tiden viste amerikansk fjernsyn flere britiske filmer, da amerikansk filmindustri i mindre grad solgte produksjonene sine til dette mediet. Scorsese ble fanget inn i filmens verden, og blant de filmkunstnerne som skulle prege ham i stor grad var Powell og Pressburger, som sammen tok æren for regi på flere klassiske kinostykker gjennom nesten 20 år. Det særegne ved de to vennene var at de delte æren for filmene sine som «Written, produced and directed by Michael Powell and Emeric Pressburger». De sammensmeltet skaperkraften sin.
Powell og Pressburger hadde samarbeidet på fire filmer da de i 1943 stiftet produksjonsselskapet The Archers. Powell var britisk, Pressburger ungarer med jødisk bakgrunn. Powell hadde arbeidet for MGM i Nice, mens Pressburger hadde begynt karrieren i det tyske selskapet UFA i Berlin. Begge var influert av den tyske filmekspresjonismen representert ved regissører som Fritz Lang, på samme måte som regissøren Alfred Hitchcock som også tidligere hadde arbeidet for UFA. En touch av Hitchcock gjør seg dessuten gjeldende i Michael Powells bruk av nærbilder i omveltende øyeblikk som i The Edge of the World fra 1937 som foregår på noen værharde skotske øyer: En kvinne ser alvorstungt ut mot havet fra en klippe, mens bildet overtones med bildet av virvlende bølger i havflaten. En tydelig ekspresjonistisk inspirasjon gjør seg også gjeldende i den senere filmen The Small Back Room fra 1949, i en hallusinatorisk scene med en brennevinsflaske og en klokke som endrer størrelse for å beskrive protagonistens sinnstilstand.
Filmen Churchill ikke likte
Den første felles filmen deres fra selskapet The Archers var The Life and Death of Colonel Blimp fra 1943 om det mangeårige vennskapet mellom en britisk offiser og en tysker på den riktige siden, fra begynnelsen av det 20. århundre til den andre verdenskrig. Filmen forarget statsminister Winston Churchill i den grad at han forsøkte å forhindre produksjonen og deretter salget av den til utlandet. En svært nedklippet versjon ble vist i andre land, til verket i 1985 ble restaurert til sin opprinnelige form. Som Emeric Pressburger påpeker i et klipp fra den nevnte dokumentarfilmen, var Churchill en god statsmann, men ingen pålitelig filmkritiker. I filmen følger vi også den britiske hovedpersonens kjærlighet til tre ulike kvinner, alle spilt av den samme 20-årige Deborah Kerr som siden ble et stort navn i Hollywood. Først spiller hun konen til hovedpersonens venn, så en annen kvinne som blir hans egen kone, og til slutt hans medhjelper under den andre verdenskrig.
Powell og Pressburger skapte flere filmer med utgangspunkt i krigskonflikter, delvis på oppdrag fra informasjonsdepartementet i Storbritannia. Da de allierte så ut til å vinne, fikk de i oppgave å lage en filmfortelling som viste en god forening mellom briter og amerikanere. Resultatet viste seg som den 80-årsjubilerende klassikeren A Matter of Life and Death i 1946, med henholdsvis David Niven og Kim Hunter som representanter for de to nasjonene. I filmen henger livet til den mannlige hovedpersonen i en tynn tråd etter en flyulykke, og handlingen utspiller seg både i den virkelige, jordiske verden så vel som i det hinsidige. Filmen er både poetisk og dels underfundig, skrudd og surrealistisk. Bildene fra åndeverdenen er i sort-hvitt mens jordelivet er i farger. Med filmen innledet Powell og Pressburger et samarbeid med filmfotografen Jack Cardiff kjent for sine maleriske filmbilder, bevisste fargebruk og lyssetting. Han fulgte dem på Black Narcissus (1947) og The Red Shoes (1948).
Tiden etter andre verdenskrig
Da freden var et faktum så regissørene seg om etter annet materiale, noe som endte med Black Narcissus, deres første adaptasjon, en film om kampen mellom hode og hjerte, ånden og kjødet, blant en gruppe britiske nonner i Himalaya. Som Scorsese viser til i dokumentaren, fanget filmfotografen Jack Cardiff, også i denne filmen, de handlende personene i et lys som påminner om kunstmalerne Rembrandt og Vermeer.
Filmen er et intenst psykologisk drama under et for oss fjernt avsidesliggende himmelstrøk, og det hele filmet i Pinewood Studios i Storbritannia gjennom malte fjell og natur på matt glass samt trick-fotografering. Jeg har moret meg med å forære nettopp denne filmen til venner med røtter i India, da engelske Jean Simmons – som oppnådde en karriere i Hollywood – og Esmond Knight spiller noe karikerte indere i verket. Samtidig som filmen byr på et møte med den indiske filmskuespilleren Sabu, kjent fra 1940-versjonen av The Thief of Bagdad som Michael Powell co-regisserte. For meg virker filmen uansett mer og mer betagende og eksotisk ved hvert gjensyn. Vennene fulgte opp med The Red Shoes året etter, om en ballerina som slites mellom kjærligheten og kunstnerkallet, metaforisk basert på et eventyr av H.C. Andersen som filmen igjen kommenterer gjennom sin handling. Det særegne ved filmen var at filmskaperne la inn en uvanlig lang ballettsekvens, noe som blant annet pekte videre mot deres senere film, The Tales of Hoffmann fra 1951.
Med kapital fra Hollywood i ryggen fikk Powell og Pressburger i oppdrag å skape filmene Gone to Earth og The Elusive Pimpernell, begge fra 1950. Produsenten David O. Selznick hjalp dem med den førstnevnte der hans kone, den seriøst arbeidende Jennifer Jones, innehadde hovedrollen. Selznick var imidlertid sterkt misfornøyd med resultatet. Da Selznick allerede hadde de amerikanske rettighetene, hyret han regissøren Rouben Mamoulian til å filme ekstramateriale. Før han så klippet om hele filmen og lanserte sin versjon på det amerikanske markedet under tittelen The Wild Heart (1952). Ingen av de to filmene ledet til noen større transatlantisk karriere for filmskaperne. Filmen med David Niven nådde dessuten ikke helt opp til den originale sort-hvittfilmen The Scarlet Pimpernell (Harold Young) med Leslie Howard fra 1934.
Det særegne ved Powell og Pressburger var måten de blandet det skjønne billedlige med musikk, dans og bevegelse, og det er høydepunktene deres fra da produksjonsselskapet The Archers ble dannet og slapp The Life and Death of Colonel Blimp, med filmene A Matter of Life and Death, Black Narcissus, The Red Shoes og The Tales of Hoffmann som er mine favoritter. De fargesprakende, musiske verkene deres skiller seg simpelthen ut i filmhistorien, og de er til og med genremessig svært ulike.
Jeg er ikke like overveldet av krigsfilmene deres, som The Battle of the River Plate fra 1956 og Ill Met by Moonlight fra 1957, eller Michael Powells tidligere Contraband fra 1940 og 49th Parallel fra 1941, selv om jeg totalt sett er imponert over mangesidigheten til filmkunstnerne. Da må jeg også trekke frem den romantiske komedien I Know Where I’m Going fra 1945 og Michael Powells senere psykologiske grøsser Peeping Tom fra 1960 som en milepæl, foruten Powells kunstnerportrett i Age of Consent fra 1969 med James Mason, pluss Helen Mirren i sin første betydelige filmrolle.
Jeg var så heldig å få sett Made in England: The Films of Powell and Pressburger på et stort kinolerret i Berlin. Dokumentaren har spesialkomponert musikk som sammen med bildene gir et mektig inntrykk, og Martin Scorseses personlige fortelling om sin voksende kjærlighet til filmmediet og kontakten han fikk med Michael Powell på syttitallet beveget meg. Så ble også Powell og Scorseses trofaste filmklipper Thelma Schoonmaker et par.
Her i Norge kan du nå få sett denne dokumentaren på Filmoteket, og på Cineast, begge nettsteder du kan se film om du har et biblioteklånekort. Der finner du også Powell og Pressburgers The Edge of the World, A Matter of Life and Death, Black Narcissus og The Red Shoes.
