Etter å ha tilbragt noen uker i livet med David Lynchs Eraserhead som selskap, og forsøkt å gi mening til det absurde, lurer Ingrid Holden på om dette er en film det i det hele tatt er mulig å fullt ut forstå.
16. januar 2025 ble det trukket et kollektivt sorgens sukk i filminteresserte hjem verden over – inkludert mitt eget – da det ble kjent at den eminente kunstneren og filmskaperen David Lynch var gått ut av tiden, 78 år gammel. Med ham mistet verden en stor kunstner. Heldigvis etterlater han seg et rikt kunstnerskap. Mye av dette er filmer – og for noen filmer!
Lynchs filmografi byr på en potent og uimotståelig blanding av kunstnerisk ambisiøse og veldig mystiske filmer som for det meste er tilgjengelige nok til at de ble populærkulturelle fenomen. Selv ble jeg fortrolig med filmografien hans som kunsthistoriestudent i Paris på 2010-tallet. Han var en referanse både i forelesninger om filmhistorie og i de sosiale miljøene rundt studiene, og filmene har stått igjen som viktige for meg.
David Lynch var mer enn en regissør: Han var kunstmaler, musiker og forfatter. Han var også en årelang tilhenger av transcendental meditasjon. Da han gikk bort, ble det invitert til felles meditasjon verden over på et bestemt tidspunkt. Selv deltok jeg ikke i dette, men etter han gikk bort bestemte jeg for å se igjen alle filmene hans – noen på nytt igjen, andre for første gang. Da jeg gjorde det var det med viten om å delta i et kollektivt ritual som foregikk i stuer og kinosaler over hele verden.
Parallelt med filmtittingen begynte jeg å lese Lynch sin (selv)biografi Room to Dream fra 2018. Formatet er lekent: For hvert kapittel skrevet av journalist og kunstskribent Kristine McKenna, som skriver tradisjonelle, biografiske kapitler med fokus på arbeidet med filmene, får David Lynch et eget kapittel med åpning for tilsvar på opplysningene McKenna presenterer. Noe retter han opp i, andre ting dykker han dypere ned i, nesten alltid åpner han nye dører til assosiasjoner eller anekdoter. Resultat er en nyansert og velskrevet fortelling om Lynch sitt liv fra barndom og frem til ferdigstillelsen av Twin Peaks tredje sesong som 71-åring i 2017. Ikke minst er det et innblikk i et rikt liv, kunstnerskap og en fascinerende hjerne.
Et nytt lag av mening
Etter å ha både sett og lest om filmene til Lynch gjennom en kort og intens periode, kjente jeg at det var Eraserhead, Lynch sin kulterklærte spillefilmdebut fra 1977, jeg hadde lyst til å utforske videre. Måten han omtalte den, som sin mest spirituelle film (blant annet referert til i denne saken fra 2010), var nok med på å plante dette frøet av nysgjerrighet. Da Lynch gikk bort, var han faktisk på vei inn i tankene mine på en ny måte. For noen år siden begynte jeg å meditere og interessere meg for østlig filosofi, og filmene hans fikk et nytt lag av mening. Til tross for dette var det ikke åpenbart for meg hvorfor Eraserhead var hans mest spirituelle film. Jeg ble heller slått av et sterkt ubehag, som etterpå blandet seg med en dyp fascinasjon. Hva i all verden var det jeg nettopp hadde sett?
Det narrative – tematikk og handling
«Jeg følte Eraserhead, jeg tenkte den ikke», uttaler David Lynch i biografien Room to Dream om hvordan idéen om filmen ble til. Den kom til ham i 1970, den sommeren han gikk fra å være kunststudent i Philadelphia til å studere ved American Film Institute i Los Angeles. Med seg på flyttelasset hadde 24 år gamle Lynch med seg kone og sin lille datter. Først syv år etter han «følte» Eraserhead, i 1977, skulle filmen få premiere. Påstanden om at Eraserhead sprang ut fra en følelse og ikke en rasjonell tanke, gir mening. Å lese om Eraserhead, enten det er et handlingsreferat eller en analyse, er noe ganske annet enn å faktisk se filmen. Det er stemningen, manet frem av et forstyrrende lydspor, et vakkert og taktilt sort-hvitt fotografi, en surrealistisk scenografi og sterke prestasjoner fra skuespillerne som sitter igjen etter endt filmopplevelse.
Måten filmen omtales på i Room to Dream av de som var mest involverte, viser i hvilken grad historien er underordnet opplevelsen av den. «Eraserhead handler om karma», sier Jack Fisk, en av rolleinnehaverne, og produksjonsdesigner for filmen, og Lynch sin beste venn. Charlotte Stewart, som spiller filmens kvinnelige hovedrolle, Mary, erindrer at da hun leste manuskriptet første gang forsto hun ingenting, men fikk en vag forståelse av at det handlet om et ungt par som fikk en baby, som ikke helt var en baby.
Så hva er egentlig handlingen i Eraserhead? I korte trekk handler filmen om en ung mann, Henry, som bor alene i en trang og mørk leilighet i et industrielt og spøkelsesaktig nabolag. Under en merkelig middag med kjæresten Mary og hennes foreldre, blir det annonsert at Henry er blitt far til et nyfødt barn som befinner seg på sykehuset. Det er noe galt med babyen får vi vite, og når vi ser den, forstår vi hvorfor. Babyen, som heller er et slags vesen, ser rett og slett frastøtende ut. Babyens kropp er svøpt med en slags bandasje, det eneste som stikker ut er en lang og tynn hals med et stort, avlangt, slimete hode. Øynene er plassert på hver sin side av hodet, den har ingen nese, ikke noe hår, og munnen er et gapende hull som kontinuerlig slipper ut skjærende og lavintense gråtelyder.
På bølgelengde med radiatorkvinnen
Vi forstår raskt at Mary og Henry opplever marerittet det må være å bli foreldre til et barn de ikke klarer å elske. På tross av disse forferdelige omstendighetene innlosjerer den lille familien seg i Henrys trange leilighet, med konstant gråting fra babyen som bakgrunnsstøy. Etter kort tid bukker Mary under for presset og forlater både mann og barn. Henry blir etterlatt alene med spedbarnet som attpåtil blir syk og pleietrengende. I den på alle måter krevende situasjonen – som alenefar for en baby som det åpenbart er noe svært galt med – opplever Henry pusterom i form av intense møter med kvinner i hans nærhet: et seksuelt møte med en mystisk, mørk og vakker nabokvinne, og et mer platonisk et med en uskyldig utseende, blond kabaretsanger som bor inne i radiatoren hans(!).
Utover i filmen blir Henrys virkelighet mer og mer preget av marerittaktige sekvenser, der skillene mellom drøm og virkelighet blir utydelige. Gjennomgående for hele filmen er den sterke indre pinselen og sosiale utilpassheten til Henry. Mot den svært severdige slutten av filmen, som vi kommer nærmere tilbake til, blir situasjonen såpass uutholdelig at han tar saken i egne hender.
Da jeg så filmen for første gang hadde jeg allerede lest om den og forstått at den var underlig. Likevel var opplevelsen av å se den helt skjellsettende. Jeg var fascinert, men samtidig var det en prøvelse å se den, den var såpass ubehagelig at jeg tenkte jeg aldri ville utsette meg for å se den igjen (det gjorde jeg). Historien i seg selv er ubehagelig nok, likevel er det måten historien presenteres på som fremkaller de sterkeste følelsene og gjør Eraserhead til en såpass intens filmopplevelse.
Materialisering av det underbevisste
Scenografien, for eksempel, spiller en avgjørende rolle. Henry bor og ferdes i et industrielt og spøkelsesaktig nabolag som er slitent og påfallende tomt for liv både i form av mennesker og natur. I stedet for grøntarealer, spaserende kropper, butikker og liv preges de menneskefiendtlige omgivelsene av ubebodde betongkonstruksjoner, underlige rørsystemer, togskinner, oljesøl og jordhauger.
Leiligheten til Henry er spartansk innredet med gjørme, steiner og kvister som dekorasjon(!). Det virker som om det er natt hele tiden selv om vi aldri egentlig ser himmelen, et grep som bidrar til å sette den svært klaustrofobiske stemningen. Verdenen Henry ferdes i fremstår dystopisk, som i ruinene av en katastrofe som aldri blir nevnt. Lydsporet spiller også en stor rolle for helheten: Mer enn en bakgrunn er lydsporet et kunstverk i seg selv, laget av komponist og lyddesigner Alan Splet i tett samarbeid Lynch. Gjennom hele filmen hører vi en konstant susing, en blanding av vind og industrielt bråk. Når noe skremmende skjer, understøttes det av musikken. Etter hvert som filmen skrider frem glemmer en nesten at lyden er der, den blir en integrert del av den marerittaktige stemningen.
Mye av det som skjer i Eraserhead er vanskelige å plassere i filmens fortelling. Heller enn karakterer eller hendelser som driver handlingen fremover, er filmen på mange måter bygd opp av elementer. Mange av karakterene, som «mannen i planeten», «damen i radiatoren» eller «babyen» er materielle manifestasjoner av en idé eller en følelse, enkeltelementer som bidrar til et større bilde gjennom å stå i kontrast til, eller i harmoni med hverandre.
Denne måten å skape på har tydelige paralleller til billedkunstens verden, og minner oss om at Lynch til i å begynne med var kunstmaler. Det var gjennom maleriet at Lynch så muligheten for å lage film, han ønsket å la tablåene bevege seg og spille ut sine historier over tid. På den måten er Eraserhead sterkt knyttet til Lynch sitt virke som billedkunstner. Når man leser Room to Dream blir det i det hele tatt tydelig hvor utrolig viktig den materielle delen av filmen var for Lynch. Som skapende kunstner sto han selv for byggingen av all scenografi og underlige objekter, og hadde sterke visjoner om hvordan alt skulle se ut. Flere av karakterene ble født på tegnebrettet, ut av blyanten til en konstant tegnende Lynch.
Tilgang til underbevisstheten
På samme måte som billedkunsten var viktig for Lynch som filmskaper, var også andre ting i livet hans betydningsfulle. Under innspillingen av Eraserhead var det spesielt én hendelse som fikk sterk innflytelse. Et år inn i innspillingen, våren 1973, gikk Lynch tom for penger og måtte sette hele prosjektet på en ufrivillig pause. Lynch lette aktivt etter finansiering for å la arbeidet fortsette, men det skulle ta et helt år før innspillingen kunne sette i gang igjen. Uplanlagt som det var, åpnet dette mellomrommet likevel opp for noe godt i Lynch sitt liv: Sommeren 1973, som 27-åring, lærte han seg transcendental meditasjon (TM) på Spiritual Regeneration Movement-senteret i Los Angeles.
Innflytelsen meditasjon har hatt på Lynch sitt liv og kunstnerskap kan knapt overdrives. «Alt i meg endret seg da jeg startet å meditere», understreker Lynch i Room to Dream. Å meditere beholdt han som en daglig rutine resten av livet. Kan det være at Lynch ser på Eraserhead som hans mest spirituelle film fordi han i denne perioden, gjennom meditasjon, kom i direkte kontakt med sin egen underbevissthet og dermed kunne redusere en historie til innholdsmettede symboler, heller enn tradisjonell historiefortelling? Og hvilken historie er det i så fall han forteller i Eraserhead?
En åpenbar tolkning er at den handler om angsten knyttet til å få barn, en forståelse som dessuten finner gjenklang i Lynch sitt privatliv. Bare to år før idéen om Eraserhead kom til ham, som 22-åring, ble Lynch nemlig far etter at kjæresten hans ble uplanlagt gravid. Datteren ble født med en tilstand som trengte medisinsk oppfølgning, og Lynch beskriver hele opplevelsen som overveldende. Den lille familien bodde attpåtil i et belastet nabolag i Philadelphia som hele tiden føltes utrygt: Det var innbrudd, vold i gatene utenfor og mye bråk av forskjellig slag. Opplevelsen av å overraskende bli far som ung mann i utrygge omgivelser, er åpenbart et slags grunnlag for filmen.
I boka Catching the Big Fish: Meditation, Consciousness, and Creativity fra 2006, en liten og tilgjengelig sak med fine, korte setninger spredt utover 150 sider, beskriver Lynch bevisstheten som et slags hav. I bevissthetens hav finnes de små fiskene – eller idéene – på overflaten, mens de store fiskene – de store idéene – svømmer på dypet. For å få tilgang på dypet, der de store fiskene befinner seg, må bevisstheten utvides. Dette skjer gjennom meditasjon. Hva er det som finnes i underbevisstheten? Det er følelser, opplevelser og drømmer: Det som er i sansene heller enn i tankene. Hvordan vise frem det som per definisjon ikke har noen form? Én måte er å gi følelsene en form ved å lage noe helt nytt, slik Lynch altså finner opp scenografien og lager karakterer som symboliserer en følelse eller et underbevisst konsept.
Der Lynch med glede snakket om meditasjon og hans forhold til det, var han gjennomgående uvillig til å komme med «forklaringer» eller egne analyser av filmene sine. Svarene, om man kan bruke det ordet, finnes i rommet mellom tilskueren og filmen, mente han bestemt. Det føles derfor som et slags svik mot Lynch å begi meg ut på dette oppdraget om å forstå Eraserhead. Særlig filmens andre del er så mystisk at den trigger ønsket om å analysere, tolke og plukke fra hverandre for å forstå. Kan analysen være et verktøy til å komme nærmere opplevelsen av filmens sannhet?
Henrys reise
McKenna skriver i Room to Dream at den første delen av Eraserhead ligger tett opp mot originalmanuset. Den andre delen derimot, ser ganske annerledes ut. Ifølge McKenna var det da innspillingen ble gjenopptatt – etter Lynch hadde begynt å meditere – at de store endringene i manuset ble gjort. Den ene store endringen handler om filmens slutt: I originalmanuset ble Henry slukt av den monstrøse babyen, mens i den omarbeidede versjonen er det babyen som dør – mer presist blir den drept av Henry.
Den andre store endringen er inntredenen til karakteren som muliggjør en annen slutt, nemlig damen i radiatoren. Hun kom til mens Lynch satt og tegnet en gang i 1974, og han beskriver hvordan det føltes som en lettelse, hvordan hun opplevdes som en løsning på hele filmen. Damen i radiatoren er en underlig karakter, men mest av alt representerer hun varme, harmoni og enhet, og står i sterk kontrast til den konstant formørkede verdenen Henry lever i. Når vi ser henne, blir det tydelig at Henrys tilværelse slik vi har blitt kjent med den i filmens første halvdel, er en tilværelse preget av mørke, ensomhet, isolasjon, sykdom og død – ingenting lever i denne verdenen. Kan damen i radiatoren representere det Lynch oppdaget gjennom meditasjon, en form for opplysning?
Slik jeg ser det, er dette en spennende vei å forfølge. Hvis vi fortsetter med denne tanken i bakhodet, er det verdt å merke seg at Henry flere ganger presenterer seg som arbeider på en fabrikk, som nå er på ferie. Underlig, for han virker så absolutt ikke å leve en ferietilværelse der han driver rundt? Forklaringen på dette kan være at reisen han er på er innvendig, ikke utvendig. Kanskje skal han innse at årsakene til lidelse er forankret til måter han lever livet på, for eksempel slik det sies i buddhismen: Gjennom uvitenhet, begjær og hat. Selv om TM er sekulært, har den svært mye til felles med buddhismen, der den også har sine røtter. I likhet med buddhismen, og de fleste grener av yoga, opererer også TM med tanken om at opplysning er mulig. Buddha erkjente fire edle sannheter, som forenklet sagt går ut på følgende:
- At lidelse faktisk eksisterer.
- At det er årsaker til at lidelse finnes, og det er forankret i begjær, uvitenhet og hat.
- At det eksisterer en tilstand der det vonde ikke finnes.
- At det eksisterer en vei til den tilstanden der det vonde ikke finnes.
Dette er noe som har hatt sterk innflytelse på utviklingen av TM, og som Lynch helt klart kjente til.
De fire edle sannheter
La oss derfor se nærmere på den siste halvtimen av filmen med denne informasjonen i bakhodet: Damen i radiatoren introduseres på et tidspunkt i filmen der ting ikke kunne blitt verre for Henry: Mary har nettopp forlatt dem og Henry er fanget i en vond situasjon han ikke kommer seg ut av, alene med ansvaret for den monstrøse babyen. I et slags syn, eller er det en drøm, får Henry øye på damen i radiatoren mens han titter på nettopp radiatoren, som hele tiden har vært i leiligheten. Når damen i radiatoren blir synlig, erstattes mørket med lys – bokstavelig talt. Det forstyrrende lydsporet av industrielle lyder, konstant vind og klagende gråting, erstattes med ro. Når Henry introduseres for lys, blir det desto mer synlig at han frem til nå har levd i mørke.
Damen i radiatoren forsvinner, og i et intermesso før hun dukker opp igjen blir Henry forført av nabokvinnen, som han går til sengs med. Når vi på nytt møter damen i radiatoren, blir mørket til lys, det skremmende lydsporet opphører, og vi føler oss med ett trygge. Med en sterk utstråling av fred og harmoni, synger hun på drømmende vis «In Heaven, Everything is fine». Henry kommer inn, tar henne i hendene og alt blir hvitt. Henry opplever at det eksisterer en tilstand der lidelse ikke finnes. Så forsvinner damen og Henry står alene igjen, forvirret og lidende.
Deretter følger en av filmens mest surrealistiske og uutgrunnelige sekvenser. Henry står alene igjen i rommet bak radiatoren og kulisser trilles inn, blant annet en fabrikkaktig konstruksjon med et rør som kan skrus. Henry vrir dette røret helt til hodet hans detonerer og babyens hode presser seg skrikende opp fra dressen til Henry. Hodet til Henry faller etter hvert ut av vinduet og ned på gata, der det blir plukket opp av et barn som løper av gårde med det og leverer det til en mann i en resepsjon. Hodet blir videreformidlet til en fabrikkarbeider som trekker noe sylinderformet ut fra innsiden av Henrys hode: Det er et viskelær slik vi kjenner det fra enden av blyanter. Mannen mater inn viskelæret i maskinen, og ut kommer fiks ferdige blyanter med viskelær på den ene enden. Viskelæret testes og får godkjent, barnet får betalt noen sedler og Henry våkner forvirret opp i leiligheten sin. Hva er det vi egentlig så nå, undrer både tilskueren og Henry selv.
Her skjer det nemlig mye! Et av aspektene, er at scenen viser til filmens tittel, Eraserhead. Her er det nærliggende å forstå Henrys hode som et viskelær, i betydningen Henry er uvitende. Denne idéen har vi allerede blitt eksponert for: Gjennom hele filmen er ansiktsuttrykket til Henry lidende og frakoblet, han ser tomt ut i lufta som om han leter etter noe inne i seg. Når Henry ser dette i drømmen sin, konfronteres han med sin egen uvitenhet og det er ikke usannsynlig at han her forstår at uvitenheten er blant årsakene til hans indre lidelse.
En annen viktig ting som skjer, er når babyen presser seg ut fra Henrys kropp og erstatter hodet hans med sitt. Dette vesenet er ikke (bare) sønnen hans, det er en integrert del av ham. Den har vært inne i Henry hele tiden og nå har den vokst seg så stor at den tar over hele kroppen hans.
En større treenighet
Da Henry har våknet, ser han ut av døra, ingen er der. Babyen er fortsatt i leiligheten, og plutselig virker det som om den ler foraktfullt av Henry. Samtidig dukker musikken vi kjenner fra damen i radiatoren opp. Henry ser fortvilet ut, dratt mellom pleieansvaret for babyen og harmonien i radiatoren. Det banker på døra, Henry går ut og ser nabokvinnen rett foran seg, denne gangen i omfavnelse med en slesk og ekkelt utseende mann. Er hun en prostituert? Henry frastøtes tydelig av synet, og når damen ser tilbake på ham virker det som hun ser babyens hode stikke opp av dressen til Henry i stedet for Henry selv.
I denne lille scenen skjer det flere viktige ting. Babyen, som hele tiden har fremstått pleietrengende og uskyldig til tross for sitt frastøtende ytre, viser en annen side av seg gjennom den plutselig hånende latteren. Når radiator-musikken spilles over denne ondskapsfulle latteren, skapes et motsetningsforhold mellom det babyen representerer av lidelse og harmonien i radiatoren. Det blir tydelig hvordan Henry rives mellom de to verdenene, og at han må ta et valg som utelukker den ene fremfor den andre. Forandret av innsikten som fulgte møtet med damen i radiatoren, forsvinner begjæret for nabokvinnen raskt når han ser henne med den ukjente, sleske mannen. Innser Henry at begjær er en av årsakene til lidelse?
Scenen forsterker dessuten tilknytningen mellom Henry og babyen. La oss stoppe opp et øyeblikk ved dette mens vi vender tilbake til filmens begynnelse. I filmens åpningssekvens bevitner vi nemlig en slags versjon av unnfangelsesøyeblikket der babyen blir til, bortsett fra at barnets mor, Mary (som ikke så tilfeldig deler navn med jomfru Maria), ikke er til stede. Den som imidlertid ER til stede, er den såkalte «mannen i planeten». Han bor i et hus på en gold og kraterfylt, måneaktig planet. Inne i huset sitt har han et sett med spaker, og det er ved å dra i dem at han står for befruktningen av Henry, drar babyen ut av Henrys munn og inn i verden som en selvstendig form. Mannen i planeten drar i spakene i Henrys liv, det er han som bestemmer. Hvis vi godtar premisset om at babyen er en del av Henry, hvem er da mannen i planeten?
Hvem styrer det hele?
Henry vender seg inn i leiligheten igjen, og nok en gang møtes han av babyens ondskapsfulle latter. Han får nok, henter en saks, vender seg mot babyen og klipper opp bandasjen som gjennom hele filmen har vært svøpt rundt kroppen dens. Når han gjør det, blir babyen synlig redd, han skriker av smerte og det blir tydelig at den ikke kan overleve uten bandasjen. Babyen skriker, den sprekker, kroppsvæsker velter ut og fyller hele rommet. Lyset i lampene flakker, det slår gnister ut fra stikkontaktene. Planeten som vi kjenner fra filmens åpningsscene eksploderer og mannen i planeten ler ondskapsfullt, det gnistrer i spakene hans som han ikke lenger klarer å håndtere.
Henry dreper altså sin egen sønn. Mer presist tar han livet av en del av seg selv som representerer årsaker til lidelse: Hat, begjær og uvitenhet. Også mannen i planeten er det nærliggende å tolke som en del av Henry, den delen av ham som tar avgjørelser. Avgjørelser som altså har vært basert på begjær, uvitenhet og hat. Når babyen dør, dør mannen i planeten, og Henry er fri til å gå den veien som viser seg når årsakene til lidelse er overvunnet: I den aller siste scenen gjenforenes Henry med damen i radiatoren i et øyeblikk fulgt av lykke. Hun omfavner Henry, og filmen brenner ut i hvitt. Henry er opplyst.
Frihet fra ødeleggelse
Etter å ha tilbragt noen uker i livet med Eraserhead som selskap, der timer og dager har blitt brukt til å plukke filmen fra hverandre i biter, prøve å gi mening til det absurde, lage ord ut av følelser og inntrykk, sitter jeg igjen med en delt følelse. På den ene siden har det å analysere filmen vært veldig langt vekk fra opplevelsen av å se den, og jeg har lurt litt på dette behovet for å absolutt måtte forstå. Dette er jo noe Lynch gjennomgående argumenterer mot å gjøre, han ønsker at filmene skal eksistere som selvstendige verk. Samtidig har Eraserhead vært en utrolig rik film å tenke med, den analytiske tilnærmingen har åpnet dører til så mange ting utafor selve filmen, en drøss flere enn de jeg har hatt plass til å drøfte i denne teksten.
Når vi fjerner oss fra scene-for-scene-analysen og hever blikket litt, og lar oss lede inn i en av de mange dørene som åpnes, finner vi også flere svar på det innledende spørsmålet, altså hvordan vi kan forstå Eraserhead i lys av det spirituelle. Kan filmen anses som en kritikk av en forurenset og fremmedgjørende verden som umuliggjør menneskets vei til opplysning? Ser man slik på det, finnes det en tydelig samfunnskritisk brodd i Eraserhead, en manende stemme som forteller at det finnes frihet fra menneskelig lidelse og krig. Frihet fra begjær etter det materielle, fra det å konsumere i en så stor grad at vi ødelegger jorda vi bor på. Frihet fra uvitenhet, fra en hverdag der mange fremmedgjøres av et stadig mer teknologisk styrt samfunn og en verden der avgjørelsene som tas globalt ofte er deprimerende.
Henrys verden er en syk, død og mørk verden, preget av ensomhet og isolasjon. En industriell verden der fabrikker og forurensning gjør det umulig å leve, der mennesker ikke finner sammen. Her er det ikke vanskelig å finne paralleller til vår egen tid, om enn i andre drakter. På den måten er Eraserhead et tidløst verk, en film som naturlig løfter viktige spørsmål rundt det å være menneske. Om dette ikke er den spirituelle kjernen ved filmen, så er Eraserhead kanskje et bilde på hvorfor mennesker søker seg mot åndeligheten for å finne svar, også i moderne og sekulariserte samfunn. Bare i Norge kan vi konstatere at den norske kirke opplever rekordmange innmeldinger, en nyutgitt bok om å lese tarotkort fra 2024 havner på bestselgerlistene, yogastudioer finnes i hopetall og Sophie Elise (for anledningen i rollen som kulturbarometer) «tror på klarsynte, går til healer og mediterer nå og da» uten at øyenbryn heves.
I en verden der kunstig intelligens tar større og større plass, også i kunstneriske felt, er det verdt å dvele ved Lynch sine filmer. Eraserhead brukte han altså fem år på å lage. Han bygget den, tenkte den, følte den, laget den – sammen med andre mennesker. Det at fremgangsmåten hans er så dypt menneskelig, er med på å gjøre Eraserhead til den opplevelsen den er. Ingen maskin kan komme opp med dette, for Lynch sine filmer kommer fra dypet av det menneskelige sinn, bevissthetens hav. Eraserhead er et strålende eksempel på at når man går dypt nok inn i det spesifikke, slik Lynch gjør, så blir det universelt.
I Room to Dream avslutter Lynch med følgende setninger, som jeg synes passer fint også i denne avslutningen:
MAY EVERYONE BE HAPPY
MAY EVERYONE BE FREE OF DISEASE
MAY AUSPICIOUSNESS BE SEEN EVERYWHERE
MAY SUFFERING BELONG TO NO ONE
PEACE
