Den nye boka til Simon Reynolds inspirerte meg til å se – og ikke minst lytte til – Lost in Translation på nytt. Er nittitallets svevende støyrock det perfekte lydsporet til en umulig drøm?
De første minuttene av Lost in Translation, Sofia Coppolas kritikerroste drama fra 2003, er like vakre som uvirkelige. Den middelaldrende skuespilleren Bob, spilt av Bill Murray, har nettopp landet i Tokyo. Han er på vei inn til sentrum i en taxi, og har sovnet i baksetet. Når han åpner øynene, virker han desorientert og overveldet. Gjennom bilvinduet ser han ut på de fargerike neonreklamene. Når han ser seg selv posere med et glass whisky i en gigantisk reklameplakat, må han gni seg i øynene. Det er som om han fortsatt befinner seg i en drøm.
Denne følelsen blir forsterket av filmmusikken. Mens Bob halvsover i taxien, hører vi en luftig og svevende kvinnestemme over en enda mer svevende gitarfigur. Musikken er komponert av Kevin Shields. Han er mest kjent som låtskriver og gitarist i My Bloody Valentine, et av bandene den britiske musikkskribenten Simon Reynolds skriver om i sin nye bok Still in a Dream (2026).
Som undertittelen røper, handler boka til Reynolds om «shoegaze, slackers and the reinvention of rock». Den erfarne kritikeren tar et dypdykk i den musikalske motkulturen som oppsto midt på 80-tallet, og som kulminerte med grønsjens gjennombrudd tidlig på 90-tallet. I denne perioden ble den alternative musikken mer støyende og atmosfærisk. Den utadvendte og politiske new wave-scenen ble avløst av band som ikke var redde for å drømme.
Svevende støyrock og sløve tenåringer
Siden de to begrepene shoegaze og slackers spiller en viktig rolle både i boka til Reynolds og i min tolkning av Lost in Translation, vil jeg starte med å definere dem:
Shoegaze er en musikksjanger preget av et massivt og svevende lydbilde. Det ultimate shoegaze-bandet er nevnte My Bloody Valentine, hvis album Loveless fra 1991 er sjangerens største kunstneriske triumf. Begrepet shoegaze ble visstnok oppfunnet av en britisk musikkanmelder. Han var lei av artister som så mer på sine egne skotupper enn på publikum. Shoegaze er nemlig en av tidenes mest innadvendte sjangre, framført av innadvendte artister for et muligens enda mer innadvendt publikum. Pussig nok beskriver dette nedsettende begrepet også hvordan musikken faktisk høres ut. Som Reynolds skriver, er selve ordet shoegaze «fonetisk stemningsskapende», med sine «seige vokaler og luftige s-lyder»[i].
Begrepet slacker oppsto trolig på slutten av 1800-tallet, og under første verdenskrig ble det brukt som en nedsettende betegnelse på militærnektere. På 1980-tallet ble slackeren en populærkulturell arketype: en sløv, ung mann som mangler retning i livet. Tidlig på 90-tallet inntok slackeren for alvor den populærkulturelle scenen, godt hjulpet av stigende arbeidsledighet og en svekket framtidstro. Mange nittitallsfilmer handler om slackere. Det gjelder blant annet Clerks (Kevin Smith, 1994), Reality Bites (Ben Stiller, 1994) og ikke minst Coen-brødrenes The Big Lebowski (1998), som kanskje har tidenes slækkeste hovedperson. Vi må heller ikke glemme Richard Linklaters film Slacker (1990), der alle karakterene er slackere.
En slacker i forkledning
Slackerens mangel på drivkraft og framtidshåp bringer meg tilbake til Lost in Translation. Filmen har to hovedpersoner. Den middelaldrende og livstrette skuespilleren Bob er i Tokyo for å spille inn en reklamefilm for et japansk whisky-merke. Han mistrives intenst. På hotellet kommer han i kontakt med Charlotte (Scarlett Johansson), en ung, amerikansk kvinne som har blitt med sin selvopptatte fotograf-ektemann til den japanske hovedstaden. Selv er Charlotte nettopp ferdig med filosofistudiene. Hun aner hverken hva hun skal gjøre med livet sitt, eller hva hun har å gjøre i Tokyo.
Snart utvikler Charlotte og Bob et vennskap med sterke romantiske undertoner. I en av filmens nøkkelscener ligger de på ryggen i hotellsenga til Bob. Mens kamera filmer dem ovenfra, betror Charlotte seg til Bob: «I just don’t know what I’m supposed to be.» Adjektivet supposed er interessant: Charlottes problem er ikke først og fremst at hun ikke vet hva hun selv vil, men at hun ikke forstår hva omgivelsene forventer av henne. På tross av at hun er nygift, velutdannet og velformulert, mangler Charlotte både framtidshåp og ambisjoner.
Er Charlotte en slacker i forkledning? Og kan slackerens innadvendte motstand mot konkurransesamfunnet ha noe å fortelle oss i 2026? Jeg mistenker at svarene på disse spørsmålene skjuler seg bak et hypnotisk fossefall av forvrengte gitarer.
Den ultimate flytsonen
Lydsporet til Lost in Translation inneholder låter av shoegaze-band som Jesus and Mary Chain, Death in Vegas og My Bloody Valentine. Filmens svevende lydspor er ikke bare med på å gi flere av scenene en særegen flyt, det bidrar også til å underbygge følelsen av uvirkelighet og fremmedgjøring. Til tider er det som om bildene og musikken – og ikke minst byen Tokyo, med alle sine gigantiske neonskilt og ruvende skyskrapere – smelter sammen i en audiovisuell enhet.
I en av filmens mange transportscener sitter Charlotte og Bob i en taxi. Mens Charlotte ser ut på Tokyos neonbelyste gater, hører vi «Sometimes» av My Bloody Valentine. De vindskeive og forvrengte akkordene til Kevin Shields legger et sonisk teppe over de stemningsfulle bildene, som veksler mellom å vise ansiktet til Charlotte, bybildet og reklameskiltene som speiler seg i bilvinduet.
Charlotte befinner seg i den ultimate flytsonen. Hun er like betatt av Bob som av byen Tokyo. Hun vet at hun snart må forlate begge to, men det spiller ingen rolle. Hun er i bevegelse, men hun bryr seg ikke om framtiden eller hvor hun er på vei – akkurat som det svevende lydsporet. I likhet med musikken er hun i fri flyt, i en tilstand som av og til nærmer seg grenselandet mellom virkelighet og drøm.
Kunsten å la seg drive av gårde
Det å drømme, eller befinne seg i gråsonen mellom søvn og våken tilstand, er en følelse som ofte assosieres med shoegaze. Som Reynolds skriver i Still in a Dream, bød sjangeren på «lengtende melodier som syntes å gli og skli av gårde. Musikken framkalte terskeltilstander – å døsig drive inn i en ettermiddagslur, eller å ikke helt klare å riste av seg drømmen når man våkner om morgenen.» Musikken lot lytteren omfavne «den skremmende saligheten i å miste orienteringen og følelsen av egen handlekraft.»
Den siste setningen fungerer like godt som en beskrivelse av den mentale tilstanden til Charlotte og Bob. Er det én ting de to hovedpersonene i Lost in Translation har til felles, er det at de mangler både orienteringsevne og handlekraft. De er like lost i Tokyo som i livet.
Som Reynolds påpeker, er fraværet av «main character energy» et viktig kjennetegn ved slacker-kulturen. Slackerne føler seg som «statister i livet, bipersoner som befinner seg i utkanten av handlingen.» Denne følelsen er ikke nødvendigvis negativ: «Når man ikke har hastverk med å gjøre noe stort ut av seg selv, inntrer en slags eksistensiell vektløshet som gjør en mer mottakelig for livets strøm av erfaringer. Verden er ikke der for at du skal sette ditt avtrykk på den; den kaster deg hit og dit som en skipbrudden som driver av gårde på en flåte.»
Å drive av gårde, enten det er på en metaforisk flåte eller en i taxi gjennom Tokyos gater, er en treffende beskrivelse av den hypnotiske effekten av å lytte til band som My Bloody Valentine. Musikken kan få lytteren til å omfavne øyeblikket, uten å la seg forstyrre av verden utenfor. Slik møtes slacker-kulturen og shoegaze-sjangeren i en motkulturell hyllest til øyeblikket. En typisk shoegaze-låt skal ingen steder, den bare er – akkurat som Charlotte og Bob når de driver gjennom gatene i Tokyo.
Når egoet drukner i et hav av lyd
Shoegaze-sjangeren er preget av en særegen estetikk. Lydbildet er massivt og homogent, og det er vanskelig å skille instrumentene fra hverandre. Ofte er vokalen begravd dypt i miksen, under tykke lag med støyende gitarer. Fraværet av en artikulert sangstemme er et viktig kjennetegn ved shoegaze-sjangeren. Mange av shoegaze-bandene mangler en tydelig frontfigur, en karismatisk vokalist som aktivt påkaller publikums oppmerksomhet. Gitarsoloer og andre selvhevdende bidrag er sjeldne. Det er som om egoet til musikerne løser seg opp i et hav av lyd.
Dette musikalske ego-tapet er altså tett knyttet til sjangerens særegne lydbilde, som ifølge Reynolds «dramatiserte hvordan selvet ble overveldet av det sublime». Kanskje er denne følelsen av å bli overveldet en årsak til at lydsporet i Lost in Translation fungerer så godt?
Charlotte og Bob er omgitt av et samfunn som alltid strekker seg mot nye mål, der alle legger planer, der alle er på vei et sted. Selv står de stille, i en håpløs, men like fullt vakker resignasjon. De er konstant overveldet – av andre mennesker, av storbyen, av livet. Når verden rundt dem framstår som uforståelig og fremmed, er det som om lydsporet gir dem trøst og bekreftelse. Musikken bygger en beskyttende, auditiv boble rundt de to desorienterte hovedpersonene.
Farlige forventninger
Charlotte og Bob forsøker forgjeves å stå imot kravene og forventningene til samfunnet og menneskene rundt dem. Denne motstanden er ikke politisk, men den fremmer likevel et budskap som kanskje aldri har vært viktigere: Du trenger ikke å være hovedperson i noen andre sammenhenger enn i ditt eget liv. Du trenger ikke å strebe etter å bli rik, kjendis eller influenser. Du trenger ikke å søke etter likes og bekreftelse.
Men nå er det på tide å ta noen viktige forbehold. For det første: Bob setter seg til slutt på flyet tilbake til kona i California, og Charlotte bryter ikke ut av det dysfunksjonelle ekteskapet sitt. Begge velger å bli værende i strukturene som begrenser dem, som tvinger dem til å innordne seg samfunnets krav og forventninger. Forholdet deres er et vakkert, men kortvarig og uforløst eventyr.
Dette eventyret utspiller seg mot en bakgrunn av reklameskilt og travle handlegater, som blir skildret i et romantisk og billedskjønt filmspråk. At mange av scenene er filmet med lav dybdeskarphet, skaper en lun og trygg atmosfære rundt hovedpersonene. De duse, utflytende fargene og de myke kamerabevegelsene gjør Lost in Translation til en estetisk innbydende filmopplevelse (som riktignok får en edge av det alternative lydsporet). Dermed kan filmen indirekte være med på å romantisere konsumkulturen og karrierejaget som preger den moderne storbyen.
Når det gjelder den alternative musikkscenen på det tidlige 90-tallet, utartet den til en hyperkommersiell fan-kultur av en annen verden. Det tok ikke lang tid før moteindustrien og reklamebransjen adopterte og ufarliggjorde grønsjens motkulturelle uttrykk. Kurt Cobain begikk selvmord i 1994. Hverken han eller den musikalske motkulturen greide å stå imot forventningene fra markedet, mediene og publikum.
Dette skumle substantivet – forventninger – bringer oss tilbake til Charlottes oppgitte replikk: «I just don’t know what I’m supposed to be.» Hun forstår ikke hva som er forventet av henne. Når hun samtidig er fortapt i en fremmed kultur, blir hun tvunget til å ta denne følelsen på alvor. Byen Tokyo blir en emosjonell katalysator, som tvinger henne til å kjenne etter.
At Lost in Translation virker like aktuell, to drøye tiår etter premieren, henger kanskje sammen med at vi kan kjenne oss igjen i de to hovedpersonenes forsøk på å lytte til seg selv, i en verden som blir mer og mer bråkete. Paradoksalt nok kan filmens enda mer bråkete lydspor hjelpe oss å finne en trygg havn i oss selv, midt i det kaotiske og krevende livet vi har blitt kastet inn i.
Lyden av en drøm
Som nevnt oppsto begrepet shoegaze som en nedsettende bemerkning, men takket være sine lydmalende kvaliteter – og den tidløse musikken – har ordet fått en positiv klang. Kanskje er det også på tide å rehabilitere slackeren? Som Reynolds påpeker, var mange av nittitalls-slackerne både ambisiøse og motiverte, på tross av at de nektet å innordne seg A4-samfunnet. I stedet fulgte de en drøm om «å skape et liv og et levebrød som var selvstyrt, uformelt, estetisk og intellektuelt utforskende, frigjort fra rutiner og kompromisser.»
Når vi lytter til band som My Bloody Valentine og Jesus and Mary Chain, er det nettopp lyden av denne drømmen om total uavhengighet som når oss gjennom høyttalerne. Det samme gjelder Lost in Translation: Når vi følger Charlotte og Bob mens de driver gjennom gatene i Tokyo, får vi oppleve et kortvarig glimt av denne drømmen. En drøm om å leve livet på egne premisser, om å være til stede i øyeblikket, om å ikke la seg diktere av samfunnets krav og forventninger.
Å leve ut denne drømmen er kanskje umulig for alle som er fanget i hamsterhjulet, med jobb, boliglån og hundrevis av uleste eposter. Men nettopp derfor er det viktig at vi prøver. Når «Just Like Honey» av Jesus and Mary Chain svever ut av høyttalerne etter den siste scenen i Lost in Translation, kan du lukke øynene. La deg drive av gårde på en flåte av forvrengte gitarer. Dream on.
[i] Reymonds, S. (2026): Still in a Dream. Hachette, London.
Alle sitatene fra boka er oversatt av artikkelforfatteren.
Les mer om popmusikk og film i Zs temanummer om emnet.
