Særpregede karakterer, finstemt kostymedesign og et Gran Canaria-øyliv fullt av motsetninger: Butterfly er et overflødighetshorn av en film om de mange virkelighetene vi alle går rundt i.
Som et menneske med én fot i samtidskunstfeltet, der jeg jobber, og én i alternative yoga-kretser, der jeg også ferdes på si, har jeg gledet meg spesielt mye til å se Itonje Søimer Guttormsens andre spillefilm Butterfly (2026). Filmens handling er tett knyttet opp mot personer fra nettopp disse miljøene; den eksperimentelle, internasjonalt orienterte kunstscenen i Hamburg og et alternativt new age-miljø i fjellene på Gran Canaria. Varianter av disse miljøene ble vi på glimrende vis introdusert for også i Guttormsens spillefilmdebut, Gritt (2021). I likhet med Gritt skjærer Butterfly gjennom med noe friskt, annerledes og direkte, og filmen har på velfortjent vis blitt både bredt omtalt og positivt anmeldt.
Historien, som for mange derfor ikke er helt ukjent, går altså som følger: Halvsøstrene Lily og Diana har vokst opp på Gran Canaria sammen med moren som jobbet i turistnæringen. Omtrent ti år skiller søstrene, og det gjør også alt annet: Mens Diana er en konsensusorientert og selvutslettende barnehageansatt bosatt i Askim, er Lily en konfronterende performance-kunstner basert i Hamburg, og tilsynelatende i opposisjon mot alt og alle. Når moren Vera dør i en spektakulær ulykke i filmens åpning (halvt komisk, halvt forferdelig – hun ble funnet «fastmontert inne i en astrokuppel», kommenteres det lakonisk av Dagsrevyens Nina Owing) gjenforenes søstrene på øya der de vokste opp. Og de konfronteres både med hverandre og med deres felles fortid. Det at moren har tatt steget fra den turistifiserte all inclusive-Granca-en til de alternative miljøene i fjellene, som sameksisterer på én og samme øy, understreker en av filmens gjennomgående tematikker: Ulike virkeligheter og forskjellige versjoner av de samme historiene eksisterer parallelt, overalt og alltid.
Eksistensielle utforskninger og kvinnelige erfaringer
Butterfly presenterer altså tre kvinner i hovedrollene: Lily, Diana og Vera, som alle oppleves komplekse, gjenkjennelige og veldig menneskelige. Blir utforskningen av eksistensielle problemstillinger automatisk kvinnelig når den skjer gjennom karakterer som er damer? Også hovedpersonen i Gritt, Gry-Jeanette, er kvinne. Hun er dessuten en kompromissløs kunstner som har gjenoppfunnet seg selv under navnet Gritt og som gjennom hele filmen strever med å få realisert et kunstprosjekt, eller et rituale, som hun selv kaller det. Prosjektet forblir ugjennomtrengelig i all sin kompleksitet, både for menneskene rundt henne og for oss som tilskuere. Gritt er både inderlig og pretensiøs, ensom og søkende og veldig ambisiøs. I et morsomt grep får vi i Butterfly et gjensyn med denne særpregede karakteren, der hun plutselig dukker opp i et slags kunstnerkollektiv i Gran Canarias fjell og tilbringer en dag ved Lilys side. Grepet understreker Guttormsens kunstnerskap som et eget univers, befolket av de samme karakterene og preget av flere av de samme utforskningene.
Regissør og manusforfatter Guttormsen har et godt for øye de motstridende kreftene som finnes i oss som mennesker, og dessuten en sterk følsomhet for de visuelle og sosiale markørene som preger ulike sosiale miljøer, både de alternative og de mer streite. Det er en glede å se karakterene hennes bryne seg på de forskjellige kontekstene som er fremstilt med både sosiologisk presisjon og en utpreget sans for det komiske. Som Lilys opphold på all inclusive-hotellet og møter med menneskene der, eller Dianas litt påtvungne samhandlinger med de alternative miljøene i fjellene. De passer inn eller stikker seg ut, reagerer med forståelse eller fordømmelse på hverandre, og som publikum kan vi bivåne alle de underlige situasjonene, alltid presentert med visuelt overskudd, på trygg avstand.
Men altså: Er den eksistensielle utforskningen vi møter i filmen feministisk fordi den leves ut gjennom kvinnelige karakterer? I møte med filmen får jeg i hvert fall selv mange tanker rundt Vera, Lily og Dianas forhold til egen kropp og seksualitet og til det mannlige blikket som hviler tungt over dem. Hvordan skal man som kvinne bo i den kroppen man har fått og forholde seg til det utseende man er prisgitt? Denne utforskningen gjennomsyrer de tre kvinnenes historie på veldig forskjellige måter, blant annet gjennom finstemt kostymedesign av Pia Aleborg.
Parallelle verdener
Når vi først blir introdusert for Lily, spilt av den vanligvis billedskjønne Renate Reinsve, humres det synkront i kinosalen der hun vandrer gatelangs i Hamburg iført et antrekk som får henne til å ligne en hjemløs: Det er lag på lag med klær under en rynkete skinnfrakk, caps med fargerikt skaut surret over, en løs kjole over en joggebukse, og under der igjen en slags leopardtights. På ryggen og over skulderen bærer hun med seg flere overfylte poser og vesker fylt med diverse uidentifiserbare greier.
Videre er øyenbrynene blekede, håret klippet i en slags hockeysveis med kort lugg, og munnherpesen gjør hun ikke noe forsøk på å skjule. Vi følger Lily fra gata og videre inn i et galleri der hun skal ha en performance samme kveld. Her blir hun konfrontert med bilder av seg selv i form av store plakater på veggene. De er fra et tidligere liv, forstår vi, på bildene poserer hun på alle fire med tettsittende cat suit, langt hår og sminket ansikt, på andre bilder halvnaken, seksualisert. Vi ser på nåtidsversjonen av Lily at hun gremmes over det.
Gjennom Lilys antrekk, som gjennom hele filmene er herlig koko, eksentriske og et sted mellom veldig stygt og utrolig kult, sementeres inntrykket av et menneske i en konstant uuttalt protest mot det konforme. Men også et menneske som insisterer på å kontrollere sitt eget bilde. Lily er på galleriet for å fremføre en performance, og antrekket er som følger: Jakke laget av langt, flettet hår, lårhøye lakkstøvletter, lærbelter rundt hodet og en gigantisk dildo festet så den henger og slenger mellom beina. Når hun trer ut på scenen, er det i møte med et å så gjenkjennelig kunstpublikum; svartkledd, stilrent og androgynt med små sjampanjeglass i hendene og uttrykksløse fjes: De står alle sammen og ser på Lilys ville fremtoning, hese dødsskrik og hyl med en tilsynelatende avmålt, intellektuell interesse. Det er Lily som setter premissene for møtet med publikum, og antrekket fungerer som en slags rustning. Hun har nettopp fått vite at moren er død, men følelsene som (antageligvis) veller opp i henne forblir usynlige, gjemt bak en selvfremstilling som ikke favner sårbarhet.
Tilpasse seg eller krige mot patriarkatet?
Kostymedesignet er med på å forsterke kontrasten mellom de to søstrene og presentere dem som deler av totalt forskjellige verdener. Når vi først blir introdusert for Diana, fantastisk spilt av Helene Bjørneby, er hun på jobb i barnehagen sin i Askim. Det er vinter, og iført varmedress og ullue løper hun i høy snø etter en unge på rømmen. Når hun kommer inn brettes varmedressen ned, og avslører en streit ullgenser, og under ullua har hun en løs flette og usminket ansikt. Her er det altså praktisk og fornuftig påkledning som dominerer. Det at hun er barnehageansatt i Askim er også oppfinnsomt i all sin konformitet. Finnes det noe mindre eksentrisk, sett fra utsiden?
Når de to søstrene møtes for første gang i filmen, på hotellet i Gran Canaria, har Diana kamelfargede, løse chinos, en ermeløs silkebluse med blomstermønster og en slags elegant sløyfeknyting i halsen, flate skinnsandaler og håret i en enkel hestehale. I møte med Lily, som er iført et av sine sedvanlige, eksentriske antrekk, blir avstanden mellom de to stor. Der Lilys klesstil motsetter seg konteksten, insisterer på å være sin egen, er det noe kameleonsk over Dianas antrekk. Varmedress i barnehagen, silkebluse i hotellresepsjonen, solkjole og hatt på gåtur langs stranda. Klesplaggene er diskrete, de gjør at Diana ikke skiller seg ut fra sine omgivelser. Dette speiler også noe i personligheten hennes; hun fremstår som en som vil tilpasse seg og behage heller enn å vise frem sine egne tanker, følelser og grenser. Sammen kan man si at de to utgjør de motpolene på en skala av hvordan man forholder seg til omverdenen, som menneske, men kanskje spesielt som kvinne. Hvor stor plass skal man tillate seg å oppta?
Hore og madonna
Det er i det hele tatt noe arketypisk over disse to søstrene, noe som også kommer til syne i navnene deres; Lily og Diana. Begge er knyttet til mytologiske kvinneskikkelser: Diana, som i romersk mytologi er gudinnen for jakt, men også for kyskhet og jomfrudom. Lily er en variant av navnet Lilit, Adams første hustru. Hun ble ansett som en kvinnelig demon, farlig gjennom sin seksualitet som var både fristende og truende for menn (Vera betyr sannhet, mer om det senere). Lilit-figuren dukker også opp i Gritt, og er en av flere gjennomgående fascinasjoner og referanser i Guttormsens univers. Jeg opplever Lilit-referansene som koblet opp mot feministisk teori, og i Butterfly spesielt gjennom den kvinnelige seksualiteten som noe farlig og truende for menn, og dermed også for kvinnene selv.
Moren til de to søstrene, Vera (en helt fantastisk castet Lilian Müller!), er allerede død når historien starter, men tilstedeværelsen hennes dominerer likevel filmen. Gjennom videopptak, tilbakeblikk, drømmesekvenser og historier trer hun frem som en fascinerende karakter. Hun hadde noe grenseløst ved seg, sies det flere ganger. Hun vokste opp som en skjønnhet, og, kan vi forestille oss, ble møtt med et mannlig blikk og begjær på egen kropp fra tidlig alder. Levde hun ut en fri seksualitet med alle mennene i hennes liv, de som nevnes av døtrene med oppgitthet og spor av sinne? Eller var grensene bare visket ut mellom egen lyst og andres lyst, og dermed ufri?
Frihet og farvel til the male gaze
Dette med frihet er en gjennomgående tematikk både i filmen og i Guttormsens kunstnerskap for øvrig. Hvordan frigjøre seg fra samfunnets normer og strukturer, fra kapitalismen og patriarkatet, fra sin familie og sine nedarvede traumer? (Gritt starter med omtrent disse ordene, i en rant fra hovedpersonen selv).
Veras tidligere ufrihet, i både et seksuelt og eksistensielt perspektiv, utdypes i en samtale på tomannshånd mellom Diana og Chato. Chato var Veras romantiske partner, altså kjæreste, men også hennes profesjonelle partner i arbeidet med å åpne et retreat-senter. Han er en del yngre enn Vera, i 40-årene ser det ut som, og en klassisk yoga-kjekkas: slank, muskuløs, langhåret og fri med søkende blikk og åpent sinn. Vera klarte før sin død å frigjøre seg fra patriarkatet, forklarer Chato til Diana; she healed her mother wound. Negative erfaringer man gjør seg som kvinne, som f.eks. vanskelige fødsler og seksuelle møter man skulle vært foruten, legger seg som et skjold over vagina, fortsetter han, til Dianas stigende beklemthet. Til slutt kulminerer den i et utbrudd fra hennes side: I grew up with this sexuality all over the place! All the time! It’s like I’ve become allergic to it! Chato lytter tålmodig og oppmerksomt, han vil hjelpe Diana med å frigjøre seg fra dette – fra skammen og ubehaget knyttet til seksualitet – ved såkalt de-armouring, en av behandlingene Vera og Chatos retreat-senter var ment å skulle tilby.
Mellom komikk og inderlighet
De-armouring handler om å løsne opp i fysiske spenninger og undertrykte følelser i kroppen, der det fysiske og det psykiske beskrives som tett sammenvevd, og dessuten ofte nedarvet gjennom generasjoner. Vi snakker om transgenerasjonell epigenetisk arv, på fagspråk, eller ancestral healing, som er betegnelsen man bruker i holistisk medisin. Det Chato beskriver er reelle behandlingsmetoder innen alternativ medisin, basert på teoriene til den mytologiske psykoanalytikeren Wilhelm Reich sine teorier om character armor (her er det mye å sette tenna i, les f.eks. Olivia Laings fantastiske Everybody: A Book about Freedom!). Det at vi får innblikk i sjargong, metode og idelogi i slike marginale miljøer, opplever jeg som en del av filmens virkelige styrke og originalitet. Guttormsen er selv kjent med miljøene hun viser frem. I årene hun arbeidet med Butterfly var hun i perioder bosatt på Gran Canaria, og miljøene vi møter i filmen er spilt av mennesker Guttormsen ble kjent med der, som spiller versjoner av seg selv. Oppsøkende virksomhet er hennes modus operandi som filmskaper, og det synes.
Chatos monolog legges altså frem med en slags dokumentarisk tyngde, men også på en måte som gjør at vi fniser. Kanskje er det kontrasten som er komisk, kontrasten mellom Chatos inderlighet og direkte talemåte rundt seksualitet, og Dianas mer naturlige tilbakeholdenhet? Det er noe Ruben Östlundsk i måten Guttormsen skaper driv og nerve på i filmene sine; gjennom sosiale situasjoner der møtene er preget av karakterens ulike perspektiver og sosiale bakgrunner. Veldig ofte tilbringer vi jo tid med folk som ligner oss selv, de som bor i nabolaget vårt, er kollegene våre på jobben, en del av samme vennegjeng. Der blir vi sjelden utfordret på meningene og holdningene våre på et dypere plan. I Guttormsens filmer, derimot, brynes hele tiden karakterene på mennesker fra andre miljøer eller mennesker med andre perspektiver. Det er komisk fordi vi, som ser det utenfra, blir pinlig klar over hvordan vi preges av våre forskjellige virkeligheter. Men det kjennes også eksistensielt. Sammen med karakterene blir vi rykket ut av vår lille boble og konfrontert med virkeligheter og informasjon som inviterer oss til å tenke gjennom egne standpunkt.
Arven fra mor
I de-armouringen er altså en av idéene at traumer går i arv. Også Lily får utløp for noe av sitt generasjonelle arvegrums på tomannshånd med Chato. Hennes egen lyst har ikke noen plass, hun får ikke orgasme, aldri, ikke når hun onanerer selv en gang. Også Lily har, som sin mor, blitt konfrontert med det mannlige blikk og begjær fra en altfor ung alder. Hun sliter med å finne rom for egen seksualitet. Det skytes piler av ild ut av meg og mot andre, fortsetter hun å betro seg til Chato, jeg vet det, men jeg kan ikke noe for det. Der Diana vender aggresjonen innover mot seg selv, og tar avstand fra egen seksualitet («menn klarer jeg meg fint uten»), vender Lily både aggresjonen og seksualiteten utover på destruktivt vis. De bærer hver sin rustning på hver sin måte.
Dette motsetningsforholdet mellom Lily og Diana, og at forskjellige virkeligheter eksisterer side om side, reflekteres også i fremstillingen av Gran Canaria. På den ene siden er det en turistdestinasjon for skandinaver uten nevneverdig interesse for lokal historie og kultur, men med et ønske om varme og et behagelig og ukomplisert strandliv. På den andre siden er øya altså bebodd av denne alternative kulturen som holder til i fjellene, som dyrker nærhet til naturen og til ritualer og tradisjoner som har gått i arv gjennom generasjoner. I filmen blir øya sin egen karakter, med sin iboende dualitet vakkert integrert i filmfotoet, mellom dronebilder av den parasittiske hotellutbyggingen og møter med de forskjellige alternative grupperingene i fjellene.
Veien ut fra det transaksjonelle
Skjønnhet gjøres om til seksuell kapital, natur utarmes til hotellresorter, fellesskap i form av barnepass og samvær (Bamseklubb og all inclusive-livet!) blir en salgsvare. Opp mot dette settes de alternative miljøene i fjellene, som er alternative nettopp i deres avvisning av det transaksjonelle og kapitalistiske samfunnet. Det er her vi møter noe som virker genuint: Mennesker som lever tett på naturen og på hverandre, som klemmer og viser omsorg og bevarer kunnskap fra tidligere generasjoner og kulturer. Sett i denne sammenhengen opplever jeg filmen som en hyllest til alternativ kultur, men jeg er sikker på at noen går ut av kinosalen med et helt annet inntrykk. For den som leter er Butterfly uansett en gullgruve på den måten at den rykker oss ut av hverdagen og konfronterer oss med egne holdninger. Når alle rammer og normer skrelles vekk, hva finnes under?
Jo, der finnes rom for refleksjon rundt tidløse og eksistensielle temaer som frihet, begjær og identitet. Samtidig evner Butterfly å fange tidsånden ved å fremstille miljøene som finnes rundt oss med både menneskelighet, sosiologisk presisjon og, ikke minst, en forfriskende mangel på selvhøytidelighet som gir rom til å fnise og av og til le høyt. For meg er Butterfly et underlig overflødighetshorn fylt med tanker, idéer, bilder, verdener og glimt av de forskjellige virkelighetene som alltid finnes rundt oss.
