Bill Pullman spiller ofte andrefiolin på film for menn som gjør mer ut av seg. Det gjør ham både lett å like, og effektiv som filmskurk.
Faren for å bli bedratt eller forlatt av kvinner, går som en rød tråd gjennom filmografien til skuespiller Bill Pullman. I en av de mest minneverdige scenene i David Lynchs Lost Highway (1997) møter hovedpersonen Fred (spilt av Bill Pullman) en mystisk mann på fest. Den kritthvite, litt kortvokste mannen med mørke øyne og lepper hevder at han har møtt Fred før. Ikke nok med det: Han hevder at han befinner seg i Freds hus mens de to snakker sammen, altså at han er to steder på samme tid. Når Fred spør hvordan han kom seg inn i hjemmet hans, svarer den mystiske mannen: «Du inviterte meg.»
Lost Highway er, i likhet med de fleste av Lynchs filmer, svært kryptisk. Det synes likevel åpenbart at det er sjalusien, med alle de dystre bivirkningene den innebærer, som Fred har invitert inn i sitt hjem. Freds paranoia og frykt for at hans vakre kone Renée (Patricia Arquette) bedrar ham, forsterkes av at han sliter med å prestere i senga. At kona prøver å trøste ham når han ikke får det til, gjør alt verre. Når hun omsorgsfullt klapper ham på ryggen, vises hånden i sakte film, som en marerittsekvens.
Manndom under kniven
I thrilleren Malice (Harold Becker, 1993), eller Under kniven som den heter på norsk, blir også viriliteten til Pullmans karakter Andy satt under tvil. Han er nærmest en parodi på det mannosfæren i dag ville kalt en beta, en såkalt myk, lite dominant mann. Ikke nok med at Andy jobber ved et universitet, han jobber ved et universitet for kvinner. Kroppsspråket er nølende, stemmen er forsiktig. Etternavnet hans, Safian, gir assosiasjoner til trygghet («safe»). Han tjener ikke nok penger til at de kan gjøre nødvendige renoveringer i huset han har kjøpt med kona Tracy (Nicole Kidman). Dessuten sliter de med å få barn. Når han ser Tracy få skyss hjem av sin kjekke advokat (Peter Gallagher) reagerer han umiddelbart med sjalusi. Det er som om han innerst inne vet at han ikke er nok for henne.
Dynamikken blir enda mer tilspisset når en «alfahann» kommer inn i livene deres, den eplekjekke kirurgen Jed, som spilles av Alec Baldwin. Jed husker ikke en gang at han har gått på skole med Andy, men er ny i byen og går med på å leie et rom i boligen deres. Andy betrygges av at Tracy ser ut til å avsky den nye leietakeren, og ignorerer at hun åpenbart er ukomfortabel rundt ham.
Det er ikke bare i parets hjem at kvinners trygghet bagatelliseres i Under kniven: Ved kvinneuniversitetet herjer en seriemorder som jakter på flere av Andys studenter. Forstyrrende nok blir morderen konsekvent omtalt som «serievoldtektsmann» i filmen, til tross for at han forsøker (og av og til lykkes med) å drepe sine ofre. I Under kniven blir denne enorme trusselen på campus nærmest behandlet som en uheldig, men akseptabel risiko ved å være en ung og attraktiv kvinne. Faren for å bli drept blekner dessuten ved siden av det filmen fremstiller som den virkelige eksistensielle trusselen: Å bli gjort til hanrei, eller – for å bruke enda et begrep fra mannosfæren – en «cuck» av kvinnen i sitt liv.
«Nice guys»
Pullman spiller mannen i gata, men han er sjelden helten i historien. Ansiktet bærer ofte et plaget uttrykk, som om det gjør vondt for ham å smile. Han møter sine kvinnelige motspillere med tilbakeholdenhet og et granskende blikk, som om mannen han spiller forventer å bli såret. Ikke uten grunn: Faren for å bli bedratt eller forlatt av kvinner går som en rød tråd gjennom skuespillerens filmografi. Enten han spiller en karakter som er for aseksuell, usikker eller regelrett usympatisk, er han påfallende ofte skrevet som en mann som ikke helt får blodet til å bruse hos det motsatte kjønn. En lite erotisk mann som tilfeldigvis befinner seg i en erotisk thriller. I den romantiske komedien Søvnløs i Seattle (Nora Ephron, 1993) blir han til og med dumpet av Meg Ryan til fordel for Tom Hanks, ikke akkurat en utpreget kvinnebedårer.
Det finnes hederlige unntak – i blant annet Spaceballs (Mel Brooks, 1987) og Mens du sov (Jon Turteltaub, 1995) ender Pullmans karakter opp med dama til slutt. Men selv i en søt romantisk komedie som Mens du sov kommer man ikke helt unna underteksten om at kvinner ikke er til å stole på. Jack (Pullman) møter sin fremtidige flamme Lucy (Sandra Bullock) med mistenksomhet, og ikke uten grunn: Hun har nemlig kommet inn i livet hans ved å lyve om at hun er forlovet med Jacks mer vellykkede advokatbror (Peter Gallagher, nok en gang!), som har havnet i koma.
Lucy hadde heller ikke oppdaget Jack hvis det ikke var for at hun forelsket seg i hans selvsikre kjekkas-bror først. Mens du sov forsterker den inngrodde forestillingen om at «nice guys finish last», at kvinner ikke umiddelbart tiltrekkes av snille og myke typer. I påstander à la «kvinner sier at de vil ha en snill mann, men blir sammen med rasshøl», ligger en anklage om at kvinner ikke vet hva de egentlig vil ha, eller er uærlige om det. Begge årsaker kan brukes som påskudd for å behandle kvinner dårlig og rettferdiggjøre vold mot dem.
Mange forveksler imidlertid konfliktskyhet og høflighet med godhet. En genuint snill person kan ofte skilte med egenskaper som empati, tålmodighet eller integritet. Pullman spiller av og til menn som på overflaten fremstår som «nice guys», men i virkeligheten er godheten og tryggheten en maske de tar på seg i håp om anerkjennelse eller en annen belønning. I Under kniven kommer Andys respekt for Tracy med forbehold: I hans øyne faller hennes rett på beskyttelse fra fysisk skade bort i det øyeblikket hun viser seg å være løgnaktig – eller løsaktig.
Homme fatal
En lignende holdning uttrykkes av Devon Sawas karakter i thrilleren The Guilty (Antoine Fuqua, 2000). Han spiller Nathan, en ung kriminell som oppdager at en velstående advokat (Pullman) forsøker å få kvinnen Nathan er forelsket i drept, fordi hun truer med å anmelde advokaten for voldtekt. Kvinnen (Gabrielle Anwar) er i livsfare, men når Nathan skal advare henne og hjelpe henne i trygghet, får han i stedet et anfall av sjalusi, fordi han mistenker at hun har hatt frivillig sex med advokaten, og lyver om at hun er blitt voldtatt. Pullman spiller uten tvil skurken i The Guilty, men karakterens dype kvinneforakt rettferdiggjøres samtidig av at kona er utro mot ham. Dessuten er barna han oppdrar med henne ikke hans biologiske barn, noe som tilsynelatende fyller ham med bitterhet. Det er ikke bare i The Guilty at frykten for å oppdra en annen manns barn, og hva det sier om ens manndom, kommer til uttrykk: I Under kniven oppdager Andy at han er steril kort tid etter at Tracy har gjennomgått en abort. I virkeligheten har Bill Pullman hatt adskillig mer flaks på den fronten: Samme år som Under kniven kom ut, ble han far til Lewis Pullman, som har valgt å gå i farens fotspor. I likhet med Bill spiller Lewis ofte også litt plagede typer, selv om han tilsynelatende har litt mer hell med damene på skjermen enn faren har hatt. De spiller for øvrig sammen i Spaceballs 2 (Josh Greenbaum), som skal komme i 2027.
Man kan undres om David Lynch fikk ideen til å hyre inn Bill Pullman etter å ha sett ham i Under Kniven. I Lost Highway er det som om regissøren identifiserer trusselen i en tilsynelatende harmløs «nice guy». Fred er både sjalu og usikker, men det som gjør ham virkelig farlig er hans manglende evne eller vilje til å erkjenne sine dystre sider. Man kan ikke kontrollere følelser man ikke vet man har, ei heller ta moralsk ansvar for en handling man ikke forstår hvorfor man har begått. Så lenge Fred holder fast i forestillingen om at han er en snill og uskyldig mann, kan han også innta posisjonen som et offer som blir utsatt for urett. Når en såkalt snill mann plutselig utfører en grusom og ondskapsfull handling mot kvinnen han hevder å elske, skaper det dermed en uutholdelig kognitiv dissonans i ham. For å holde fast i sitt selvbilde «tvinges» han til å dissosiere, eller til å demonisere kvinnen. Eller som i tilfellet Lost Highway: Begge deler.
Arquettes kvinneskikkelser i Lost Highway er femmes fatales, i det minste er de modellert etter erotiske stereotyper, som klassiske pinups. Fred (og Lynch, kan det virke som) er besatt av hennes skjønnhet og sensualitet. Renée fremstilles som en kvinne som kan få alt hun vil. Det er ikke dermed sagt at det er sant, at hun opplever det slik, eller at hun er villig til å misbruke det. Dette innbilte maktovertaket er likevel nok i Freds hode til å stemple kona som manipulativ og farlig, til å projisere alle sine skyggesider på henne. Femme fatale betyr tross alt «dødelig kvinne». Hvis en mann som Fred klarer å overbevise seg selv om at han er i livsfare, er det lettere å tenke at han handler i nødverge. Når menn sidestiller ydmykelse og avvisning med død, blir det farlig for kvinner.
Pull-men
Bill Pullman har spilt flere trygge typer opp gjennom årene. For mange som vokste opp på 1990-tallet var han først og fremst alenefar og enkemann i spøkelsesfilmen Casper (Brad Silverling, 1995), og amerikansk president i katastrofefilmen Independence Day (Roland Emmerich) fra 1996 (hvor han også ender opp som enkemann!). Han spiller ofte andrefiolin for menn som gjør mer ut av seg, og det er ofte noe trist over ansiktsuttrykket hans, som om livet ikke ble helt som han hadde tenkt. Det er noe av det som gjør at det er lett å bli glad i mange av Pullmans karakterer, og samtidig noe av det som gjør ham effektfull som filmskurk: Han minner seeren om mørket som av og til lurer i hjertet til en helt vanlig, usikker mann.
Viviana Vega innleder Lost Highway på Cinemateket den 18. november https://www.cinemateket.no/filmer/lost-highway
