En psykoanalytiker, en terapeut, er en som er gjenstand for idealisering. Vi har en fantasi om hans eller hennes allvitenhet. Derfor er det både sjokkerende og morsomt for tilskueren å se psykoanalytikeren Lillian snuble i sitt eget liv.
En psykoanalytiker, på lik linje med en detektiv, leter ofte etter skjulte spor. De søker å løse mysterier der noen vil dekke til sannheten – hva skjedde egentlig, og hvem er ansvarlig? Djevelen kan ligge i de oversette detaljene.
I A Private Life (Rebecca Zlotowski, 2025) ramler psykoanalytikeren Lilian Steiner (Jodie Foster) inn i rollen som detektiv etter at en av hennes pasienter plutselig dør. Men fra første stund blir det tydelig at Lillian hverken er en perfekt psykoanalytiker, eller en perfekt detektiv. Med Lillians til tider fomlete forsøk på å mestre tilværelsen, blir filmen morsom fra første stund, så seeren holder ikke bare blikket fascinert festet til lerretet av hunger etter å forstå mysteriet, men fryder seg over alle de små, fornøyelige øyeblikkene og detaljene underveis. Filmen er franskspråklig, og Jodie Fosters Lillian snakker flytende fransk, når hun ikke banner på sitt opprinnelige amerikansk-engelsk.
Filmens anslag begynner ikke bra – det vil si, for psykoanalytikeren Lillian. I første scene klager hun over naboens musikkbråk, som forstyrrer timene hennes. Så ringer hun en pasient som har uteblitt fra de tre siste timene sine, og legger igjen en beskjed på svareren hennes om at hun er bekymret for henne, og at hun uansett må betale for timene hun ikke har møtt opp til. Rett etterpå står en mannlig pasient i døren, uanmeldt og på feil tidspunkt, men han slipper likevel inn. Han kommer for å «gjøre det slutt» med terapeuten – han har nettopp sluttet å røyke takket være en hypnotisør, som klarte på kort tid det Lillian ikke lyktes i på utallige timer. Han forteller at han så sine foreldre nakne i et hus under hypnosen – deretter kunne han kaste sigarettene. Når Lillian vil avtale en avslutning av terapien, avslår han det bryskt – det er slutt her og nå. Idet han går ut av døren stapper han noen eurosedler ned i en boks, med henvisning til det han sparer på terapiutgifter og på sigaretter. Dette raset nedover i filmens åpning kulminerer i at Lillian får vite at pasienten som har uteblitt fra timene er død. Hun oppsøker den jødiske våken for henne, der de sitter shiva.
Erotiske lengsler, blendende visjoner
I løpet av shivaen i pasienten Paulas hjem trekker Lillian et teppe av et speil, og en kvinne henger det hastig tilbake igjen med henvisning til faren for en dybbuk. I jødisk folklore er en dybbuk, av det hebraiske verbet dāḇaq, som betyr «feste seg» eller «klamre seg fast», en ondsinnet besettende ånd som antas å være sjelen til en avdød. Den forlater angivelig vertskroppen når den har oppnådd sitt mål. I tradisjonelle jødiske samfunn fungerte dybbuk-begrepet som en sosialt godtatt måte å uttrykke uakseptable begjær på, inkludert seksuelle drifter. Denne skikkelsen nevnes en gang til i løpet av filmen. En liten, men viktig detalj.
Lilian er overbevist om at enten datteren eller ektemannen har drept Paula, og påtar seg rollen som detektiv. Her får vi også morsomme henspeilinger til likheten mellom detektiv og psykoanalytiker. Når noen spør henne om hvorfor hun leter gjennom søppelet til en av de hun mistenker, svarer hun: «Det er jobben min». I søken etter en mulig morder, og fordi øynene hennes nå renner ustanselig, oppsøker Lillian også sin eksmann, øyelegen Gabriel, spilt av Daniel Auteil. Vi har dermed to store franske skuespillere i ledende biroller, sistnevnte og Mathieu Amalric som Paulas enkemann Simon. Lillian gjenopptar forholdet til eksmannen sin, og de fortsetter undersøkelsen av det mystiske dødsfallet sammen. Det gjelder å se innover så vel som utover.
Hun oppsøker også hypnotisøren som hjalp den andre pasienten med å slutte å røyke. Kan hypnose virke bedre enn psykoanalyse? Under hypnosen gjenopplever hun både et barndomsminne om sin tapte mor, og får en erotisert visjon om seg selv og den avdøde pasienten Paula, som cellister i et stort orkester, og som elskere. Men dirigenten er den avdødes ektemann – han trekker en pistol og skyter.
Idet Lillian forlater hypnotisøren, sier sistnevnte at grunnen til at Freud forlot hypnosen, var fordi det løste problemene for raskt og derfor ikke ga ham nok betalt. Freud brukte hypnose tidlig, men forlot teknikken fordi han mente den ikke ga varige resultater. Den gikk utenom jeg’et, og dermed motstanden, som man trenger å arbeide med. I sin gruppepsykologi sammenlignet han forelskelse med hypnose. Det er den samme ydmyke underkastelsen, den samme ettergivenheten, det samme fraværet av kritikk overfor hypnotisøren som det elskede objektet. Både Lillians og den mannlige pasientens syner under hypnose var høyst erotiserte. Men hvilket innblikk ga disse synene egentlig?
Livet bak sceneteppet
Som seere får vi flere hint om at Lillian har sine svakheter som terapeut. Hun kan virke noe kjølig og uberørt i de korte klippene der vi ser henne med ulike pasienter. Og hvorfor, undrer man seg, tar hun alt opp på bånd? Materialet fra alle timene hennes er lagret på et utall små disketter som spiller en rolle i den videre handlingen. Det virker også som hun har et anstrengt forhold til både sønnen sin og barnebarnet sitt, og i et middagsselskap hos dem går hun langt utover grensene for akseptabel oppførsel, både som terapeut og menneske.
I en scene oppsøker hun sin aldrende tidligere terapeut – en mann som var venn av D.W. Winnicott, en av de mest sentrale psykoanalytikerne i det 20. århundret, som vektla verdien av lek, fantasi, illusjoner og menneskelig interaksjon. Når terapeuten ber Lillian fortelle om sin mors død, nekter hun å snakke om det og forlater ham opprørt, et tegn på at viktige hendelser i hennes eget liv er ubearbeidet.
Er Lillian en bedre detektiv fordi hun er psykoanalytiker? Eller er hun en bedre detektiv enn hun er psykoanalytiker? Detektivarbeidet blir en reise for henne inn i sine egne svakheter, som kanskje hjelper henne å komme styrket ut. Det gjelder å lære å se, eller lytte. Winnicott sa at han tolket for å la pasienten merke grensen for hans forståelse. Og siden terapeuters privatliv tradisjonelt er skjult for pasientene, er det en voyeurisme forbundet med det å få et innblikk i Lillians feilbarlige liv bak sceneteppet. I likhet med hovedpersonen, snubler seeren gjennom filmen – fornøyet, forvirret og fascinert. Jeg vil varmt anbefale dette utradisjonelle detektivdramaet.
