Bitch(es)

Originaltittel: Chienne(s) | Regi, manus: Laure Menard | Prod: 2024  | 5  min.

Animasjonsfilmen har fått en helt ny posisjon i norsk filmkultur i de siste ti-femten årene. Animasjonsutdanningen ved Høgskolen i Volda har bidratt til dette, gjennom å utdanne mange av våre mest sentrale animatører, og Bitch(es) er en av utallige filmer som har kommet fra Volda siden midten av 1990-tallet. I likhet med mange andre skolefilmer er dette en ganske annerledes film enn de mange animerte spillefilmene som har blitt laget her i landet i de siste årene. Bitch(es) er ikke i første omgang en film for et yngre publikum, og det er en film som eksperimenterer både med materialer, bevegelser og handlingsbrokker.

Noen egentlig handling er vanskelig å finne i Bitch(es). Kanskje har den snarere noen handlingstråder som nøstes, eller kanskje til og med toves, sammen til en pussig liten filmøvelse. I festivalprogrammet beskrives filmen knapt og konsist: «En jentekveld, under byens lys, hoggtennene er ute, bitchene biter». Det vi ser er to hunder som møtes en kveld. Deres oppførsel er leken, blir mer bøllete når de velter og ødelegger lyktestolper, før det hele får en ny brutal dreining når de river hånden av en mann. I filmens overraskende slutt løper de av gårde, men i flimmeret av bevegelser er det som om de forvandles til mennesker.

Laure Ménard har et sikkert grep om stop-motion og dukker, og klarer både å få fram stemninger og følelser på en god måte. Bevegelsesmønstrene til dyrene er elegante, lys- og skyggevirkningene stemningsfulle, og bruken av tovet materiale skaper en helt særegen materialitet som bare animasjonsfilmen kan frembringe. Som allegori, om filmen kan sies å være et bilde av det dyriske hos mennesker, er filmen uklar, men på de nesten fem minuttene filmen varer demonstrerer Ménard et sikkert grep om animasjonsfilmens spesielle uttrykksform.

Gunnar Iversen

Tweet