Så er kortfilmfestivalen 1996 ugjenkallelig over – for lenge siden, og man skal forsøke å se tilbake. Hva så vi? Kan vi spore noen trender? Hva er kortfilmskapere opptatt av anno 1996? Er det mulig å finne spesielle uttrykk i filmene, som kan fortelle oss hva det innebar å være menneske i 1996?
Noen akademikere sier vi lever i en postmoderne tid. Selve uttrykket «postmodernistisk» er så flott at jeg mener det holder som mitt alibi for å trekke noen linjer fra Kortfilmfestivalen 1996. For jeg var der ikke, holdt jeg fristende på å si nå. Jo, jeg var der, men ikke hele tiden. Jeg kom først på torsdagen, åpningen var tirsdag, vaklende halvdød fra en strabasiøs ferd med «Risemerra» i 30 varmegrader, direkte inn i et kjølig kinomørke. Fra denne torsdags formiddag var jeg 100% tilstede, dag og natt og så hvertfall alle de norske filmene. Men akk. Hva har skjedd med den norske kortfilmen? Den er blitt lydig og flink. Den er upolitisk og glatt. Den er behagelig og tilpasset et marked. Den har blitt alle de vellykkede og mette oppdragsfilmernes tumleplass. Noe de koser seg med på fritida, for å leve ut sine alibier om at de tross alt er frie kunstnere.
Den lille engelen sitter på min høyre side og sier strengt: «Nei, nå tok du i, gitt. Er du nå så sikker på at det er slik»? «Nei», svarer den andre med horn til venstre: «Og ikke nok med det. I år handlet det bare om barn som enten var fattige, halvdøde, foreldreløse, ble utbyttet eller måtte gå i noens begravelse»!
Jeg merker at diskusjonen mellom glorie og horn tar på det jeg lenge har forsøkt å hevde er meg selv. Jeg skyter forklarende inn: «Kanskje vi nå står foran en generasjon med unge filmskapere som er i ferd med å bli gamle, sånn noe rundt 35 år? Og da er det helt normalt å ta tak i alle sine barndoms traumer». Den med horn hvisker meg varmt i øret:» Har du ikke tenkt på om det kan ha noe med støtteordningene å gjøre? Det sies at det er lettere å få penger til en barnefilm. Og så jukser de bare litt, slik at det blir filmer for voksne om barn i stedet! Smart!». Et sint englesus farer forbi mine glippende øyne, det bevingede vesenet setter de små føttene ut og krasjlander på den lille onde, som nå svakt har begynt å lukte svovel. De tumler rundt under skrivebordet mitt så fjøra fyker og hissige, illeluktende skyer stiger opp i min ømfintlige nese. «STOPP»! skriker jeg, henter feiebrettet og kaster dem ut av vinduet. Det går en lang stund. Skjermen på PC’en er ensom og sort, med en tuslete kursor i hjørnet. Ute er det sommerkveld, stille og varmt. – Men, Nathilde Overrein Rapp sin Tidewater viste at det er håp, tenker jeg. Hun var en verdig vinner. Vågal, visuell, sensuell – et drama som gikk lenger under huden enn det mange var villige til å innrømme. Og så var det jo…Det knakker på vinduet. To små, gamle kjenninger kikker inn med forsoning i blikket. De har byttet horn og glorie og ser ut som to bestevenner som har delt godteriet sitt. «Få komme inn, da», piper de. Som det hjertegode mennesket jeg er, slipper jeg dem inn. De benker seg på sine vante plasser, ser forventningfulle ut og suger på fingrene. Jeg fabulerer videre. Dokumentarfilmen, tenker jeg. Hvorfor er det ingen som tar et skikkelig vågalt tak i den og gjør noen klassiske avsløringer, lager noen skandaler sånn at du er nødt til å reise deg opp i kinosalen å gå til aksjon! «Hva med Kine, Malte, Sølve og Anja da», hvisker engelen forsiktig. Søttitallskameratene som samlet inn penger til lobotomiofferet i dokumentarfilmen En veranda ned mot havet av Hans Erik Voktor. Jo, det gjorde inntrykk. En film som mante til handling. Men det er likevel et tankekors at det er de gamle flammekasterne fra 20 år tilbake som atter en gang griper fakkelen og setter bilder om til handling.
Som korte bisetninger vil jeg og mine to små venner si at Kortfilmfestivalen i seg selv blir bedre og bedre. Sideprogrammene var spennende, med presentasjon av ny tysk film, eksprimentell film, Mike Leighs fantastiske kortfilmer om dramatisk, engelsk hverdagslighet, kanadiske animasjonsfilmer og de tradisjonelle musikk/lyd seminarene ledet av kjente kapasiteter som Normand Roger og Ioan Allen, sistnevnte er stifteren av Dolby-prisen, prisen for beste filmlyd. Til stor interesse for mange ble det også avholdt et seminar om digitalisering av bilder i film, med Unni de Presno og regissøren Harald Zwart. Filmfestivalens styre klarte også i år å skape fine, faglige rammer rundt det norske konkurranseprogrammet.
Den lille onde med horn hopper opp og ned. Har noe viktig å si, hvisker han meg i øret…Jeg skjønner ikke riktig… han fikk så mange nye venner på deltagertreffene… Det glitrer giftig i gule øyne, smilet kruser seg rundt ørene. Jeg forstår og jeg skammer meg. Engelen og jeg så det samme gang på gang. De mest kritiske røstene var selv ikke tilstede da deres filmer skulle dissikeres foran sultne rovdyrkollegaer, svakt duftende av svovel…Det er ikke bare allright.
