Med utgangspunkt i den groteske Bulger-saken diskuterer artikkelforfatteren forskningsresultater innenfor området barn, ungdom og voldsskildringer i billedmediene. Hennes konklusjoner er forsiktige både når det gjelde effekten av voldsskildringer generelt og voldsfiksjonens betydning for den konkrete britiske barnemordsaken. Det ser ut til at både liberaleren og sensurtilhengeren har problemer med å begrunne sine fordommer ut fra moderne medieforskning.
