Aldri før har vel Tarkovskij vært så ren og enkel i sitt billeduttrykk som i Offeret. Sakte og umerkelig beveger vi oss mot personene i hans ingenmannsland. De fysiske omgivelsene har fått en poetisk uttrykkskraft. Stemningen er eksepsjonell og vår oppmerksomhet intens. Befinner vi oss i en ny sone?
