På grunn av visse kunstneriske og markedsmessige konjunkturer i fransk filmproduksjon etter krigen, kan denne perioden gi oss innsikt i den evige (?) konflikten mellom to markerte profesjonsgrupper i filmens historie: de sterke manusforfattere som gjør regissøren til én blant de mange deltagere i filmteamet, og den selvstendige regissøren av auteur-typen som vil ha et klart kunstnerisk hovedansvar for filmen.
