I november ble den 26. London Film Festival avholdt, denne gangen nesten tre uker til ende. Heldigvis er ikke publisitet og kvalitet proporsjonale faktorer, for sammenlignet med festivalen i Cannes, har LFF gått temmelig upåaktet hen i norsk presse, mens den kvalitetsmessig er fullt på høyde med andre festivaler. Forklaringen på dette er at LFFpå mange måter manglet den nyhetsmessige interesse som gjør Cannes til en årlig begivenhet i film- og presse-kretser. Ei heller er dette stedet der berømtheter drar for å bli sett, eller der europeiske distributører slåss om å reise hjem med publikumssuksesser under armen. Tvert imot, LFF blir av arrangørene – som er National Filmtheater og det britiske filminstitutt – betegnet som «festivalenes festival». Tanken bak festivalen er å bringe lite distribusjonsvennlig film fra andre festivaler til England, og den er i første rekke ment å være en publikumsfestival der spekulativ markedsføring og kommersielt publiumsfrieri viker plassen for seriøsitet, kvalitet og originalitet.
