Western-filmen er sammen med musikalen en ektefødt Hollywood-genre. Genrens distinkte kjennetegn er enkle. Handlingen er som oftest lagt til epoken i amerikansk historie mellom 1860 og 1900, en tid preget av borgerkrig, gullfunn, masseinnvandring fra Europa, bygging av jernbane fra øst mot vest og ikke minst utallige indianerkriger. Hollywoods velsmurte filmindustri pumpet ut utallige filmer med helter som Bronco Bill Anderson (300 filmer mellom 1903-15), Tom Mix i 1920-årene eller Hopalong Cassidy på 30-tallet. Skuespillere som Gene Autry, Roy Rogers og ikke minst John Wayne bygget sine karrierer som western-stjerner på 30-, 40- og 50-tallet. De var sterke, kjekke mannsideal for hvem handling talte mer enn tusen ord. De var heltemodige skikkelser med høyverdige idealer, og de beskyttet kvinner og barn mot ondsinnede skurker.
Det ble tidlig laget filmer om det legendariske ville vesten også utenfor Hollywood. Allerede før 1910 ble det i Frankrike produsert en rekke en-aktere med western-tematikk, og utover på 20- og 30-tallet ble det også laget en rekke slike filmer i Tyskland, blant annet en filmatisering av «Den siste Mohikaner» med Bela Lugosi i hovedrollen. Opp gjennom årene har det ville vesten inspirert filmskapere i Japan, India, Mexico, Russland, Sverige, Brazil, England, Australia, Spania og Sør-Afrika. Den eneste ikke-amerikanske westernfilmen som har hatt markant internasjonal suksess er imidlertid den såkalte spaghettiwesternen, med utspring i Italia og Spania. Selv om disse filmene er mest knyttet til Leone, Morricone og Eastwood, finnes det mange flere filmer i denne genren.
Disse sorte, voldelige, amoralske, surrealistiske, pretensiøse, storslåtte, men til tider både naive og latterlige pastisjene på Hollywoods westernfilm, oppsto som følge av spesielt to faktorer. For det første utgjorde amerikanske westernfilmer en vesentlig del av publikumsbesøket på europeiske kinoer. Faktisk gikk westernfilmene på begynnelsen av 60-tallet bedre utenfor USA enn i hjemlandet. Syv uovervinnelige, en re-make av Kurosawas Syv Samuraier, firedoblet for eksempel inntekten etter utenlandslanseringen. Det andre var at Hollywood tross alt spilte inn flere av sine westernfilmer i Spania og Jugoslavia, gjerne med latinske skuespillere i flere av rollene. Det syntes logisk at europeerne selv kunne ta i bruk de samme geografiske opptaksområdene.
På begynnelsen av 60-tallet kom en ny bølge med europeiske western-filmer. Først ute var tyskerne, med sine såkalte sauerkraut-westerns. Disse filmene smurte seg så tett opp til Hollywoods westernformular at man nesten ikke så forskjell. I Italia begynte man derimot noen år senere å blande inn elementer av både eksplisitt sex og grov vold. Surkålen ble skiftet ut med spaghetti, og disse filmene skulle falle i bedre smak hos det brede publikum.
De første italienske filmene kjørte rimelig safe ved å portrettere kjente personer som Buffalo Bill, Wyatt Earp, Calamity Jane og Wild Bill Hickok – uten å strebe etter noe mer historisk korrekthet enn amerikanerne selv. SF-Norges serie inneholder blant annet Mario Costas Buffalo Bill – L’ero del far west fra 1964, filmen som regnes som spaghettiwesternens internasjonale gjennombrudd. Andre filmer fjernet seg imidlertid fra den tradisjonelle, glatte heltedyrkelsen, og dreide mer mot en egen kvasi-western stil, konsolidert gjennom den mest berømte filmen av dem alle, Sergio Leones For en neve dollar, også fra 1964. Denne filmen, atter en Kurosawa-adapsjon (av Yojimbo), viser mange av spaghettiwesternens underfundige trekk; en amerikaner i hovedrollen (Clint Eastwood), engelsk/amerikanske pseudonym for de andre medvirkende, både foran og bak kamera (Leone ble kalt «Bob Robertson», Ennio Morricone ble hetende «Dan Savio», skuespiller Gian Maria Volonté var «John Wells»). Mario Costa het under lanseringen av Buffalo Bill «John W. Fordson», og manglet åpenbart ikke forbilder i den amerikansk westernen. Selv etter at spaghettiwestern-genren ble stueren, har enkelte fortsatt med sine «kunstnernavn», eksempelvis Carlo Pedersoli, eller «Bud Spencer» som han er bedre kjent som.
Med få unntak har spaghetti-westernfilmen en Texas-Mexico-setting, og er befolket med sadistiske meksikanske banditter – muligens for at de latinske skuespillerne skulle bli mer overbevisende. Klimatisk befinner man seg i en ørken, og tidsmessig under eller rett etter den amerikanske borgerkrigen. Den mest benyttede helten er den mystiske, ubarberte, lett møkkete revolvermannen eller dusørjegeren. Vold, voldtekt og tortur preger de dramatiske sekvensene, og landsbyboerne – da spesielt hvis de er meksikanske – har en tendens til å flire og le av ingenting. Store nærbilder – selvfølgelig i scope-format – hoder i sakte bevegelse og laaange, tankefulle blikk hører også med, mens filmene bygger seg opp mot et endelig klimaks i form av en duell – som gjerne drøyer og dveler så lenge at det nærmer seg det absurde. I de senere filmene har riktignok mer finurlig mekanikk gjort sitt inntog, i Parolinis Sabata for eksempel er William Bergers gitar et forkledd gevær.
På grunn av genrens voldsomme popularitet mot slutten av 60-tallet, forsøkte flere anerkjente regissører seg med filmer av denne typen. Likeså har flere berømte, amerikanske skuespillere hatt hovedrolle i italienske filmer, blant andre Lee van Cleef, Cameron Mitchell, Eli Wallach, Jack Palance og Ernest Borgnine. Jack Nicholson har imidlertid aldri medvirket i noen spaghetti-western. At SF lanserer Ri for livet under denne labelen er i beste fall en historieforfalskning. Filmen er for det meste opptatt i USA, med amerikanske produsenter, regissør, manusforfatter (Nicholson selv) og amerikanske skuespillere i samtlige av de ledene rollene. Greit å være ivrig, men Ri for livet er ikke mer Spaghetti-western enn Sam Pekinpahs Den ville gjengen. Og den filmen har i det minste lært noe og blitt influert av Leone og spaghetti-genren.
Seriens øvrige filmer er derimot godt utvalgt. Den viser noe av spennvidden blant spaghettiene, fra komedier som De kaller meg Trinity med Terence Hill til den mer brutale Django. SF gjør imidlertid en kardinalfeil som er vanskelig å tilgi. En av spaghettiwesternens viktigste, filmtekniske kjennetegn var utforskningen og utnyttelsen av scope-formatets potensiale. Med unntak av Mario Camús Garcias På oppdrag er samtlige av seriens sju filmer laget i scope-format (den hel-amerikanske Ri for livet ser jeg bort fra i denne sammenhengen, selv om den faktisk er laget i scope). Ingen av filmene presenteres i letterbox-versjoner. Man tilbys altså bokstavelig talt halve filmen.
SF har allerede sin prisverdige Widescreen series – etter eget utsagn i forrige Z en serie beregnet «for samlere». Skal man lansere filmer for spesielt interesserte og feinschmeckerne, bør man ikke undervurdere sine kjøpere. Unnskyld at jeg spør, men er ikke kjøpemarkedet per definisjon for «spesielt interesserte», eller i hvert fall for mennesker med en litt annen innfallsvinkel til filmen enn de som bare leier film? Bør man ikke da legge litt ekstra vekt på å tilby dem et fullverdig produkt? At man ønsker å presentere disse relativt ukjente italienske filmene i en sammenheng er både fornuftig og forstålig. Men man kan risikere å gjøre både seg selv og filmene en bjørnetjeneste ved å slurve i arbeidet med presentasjonen.
Utenom de tidligere nevnte titlene består serien av Guiseppe Colizzis Hett bly på Boot Hill fra 1969 – den første filmen med parhestene Bud Spencer og Terence Hill, og Ferdinando Baldis Texas, Adios! fra 1966.
