I 1934 utga James M. Cain romanen The Postman Always Rings Twice. Romanen gjorde seg umiddelbart bemerket, og den har siden satt tydelige spor etter seg både innen litteraturen og filmen. Det kommer kanskje som en overraskelse på mange, men i norsk film kan man se Edith Carlmars debutfilm, Døden er et kjærtegn (1949), som en remake av Tay Garnetts filmatisering av The Postman Always Rings Twice. Med utgangspunkt i Thomas Leitch’ klassiske gjennomgang av de forskjellige formene en film kan framstå som remake på, vil denne artikkelen se nærmere på noen av de mange filmversjonene av Cains roman, og til slutt argumentere for at også Døden er et kjærtegn hører hjemme blant disse filmene.
