Spillet utgjør en viktig del av filmens form og griper oss både som handling, opplevelse og mening. Vi engasjerer oss i konvensjoner med hovedpersonen i en realistisk underholdningsfilm elelr forholder oss kritisk til typene i et abstrakt filmeksperiment. I dette perspektivet blir alle filmskuespillere figurer i et iscenesatt landskap, på linje med rekvisitter og dekor. På den annen side: Det er en visjon av mennesket som gir filmen liv og mening. Skuespilets kjerne er alltid et menneskebilde – bearbeidet livserfaring.
Utgangspunktet for denne skissen over «spillet i filmen» var å se kritisk på Kay Pollaks syn på personinstruksjon, slik det fremsto på Norsk Filmklubbforbund seminar på Røros i fjor høst og i intervjuet i forrige nummer av Z.
