Mye av det som foregår i maktens innerste korridorer er så hemmelig – og rart – at det helt naturlig fører til både konspirasjonsteorier og komedier. Kan vi alltid stole på det lederne våre sier? Og hvis ikke: Er det egentlig noe å le av?
«We don’t have to prove it. We just have to distract them», Conrad Brean, Wag the Dog
Stole på lederne gjorde de til gangs, de mange tusen innbyggerne som var samlet for å ta farvel med sine sønner i havnebyen Pireus for nesten 2500 år siden. Morgensolen blinket skarpt i bronsepanserne da store deler av Athens flåte la fra kai for å erobre Sicilia. Alkibiades, en av byens mest populære og taleføre politikere hadde lovet korn, sølv og en lysere framtid. Jubelen var øredøvende. Men folket var uvitende om at de sendte sine sønner lukt mot katastrofen. Noen vintre senere var hele flåten tapt og 40 000 mann drept eller tatt til fange.
Alkibiades måtte visst at de var sjanseløse mot romerne. Så hva var det som drev ham? Kanskje var det den samme kriblingen som pave Urban 2. måtte kjent i mellomgulvet da han talte til folkemassene utenfor Clermont-Ferrand-katedralen den uvanlig milde novemberdagen i 1095. Så mange var samlet for å høre på han at kirkerådet måtte holdes i friluft.
«Dere må hjelpe deres brødre i Østen. Tyrkerne har overvunnet de kristne i kamp og lagt Guds kongerike øde», tordnet han. Videre beskrev han hvordan muslimene skulle ha «mishandlet de kristne, skåret av dem forhuden og tvunget dem til å drikke blodet fra sine egne sår». Det var det rene oppspinn. Men det fikk hundretusenvis av menn, kvinner og barn til å storme mot Det hellige land i religiøst hysteri. Det første korstoget var et faktum.
Tusen år senere utryddet en av vår egen tids aller største forbrytere og manipulatorer, Adolf Hitler, over seks millioner uskyldige mennesker: Alt for å opprettholde rikets storhet og sin egen makt midt i det.
