Oddvar Einarsons Karachi er uten tvil lettest å lese som en kriminalhistorie laget for å fange inn et stort publikum gjennom intrige, identifikasjon og spenning. Men hva med det filmspråket Einarson anvendte i X? Det karakteristiske statiske kameraet? Distansen til hovedpersonene? Er alt dette glemt, eller finnes det tegn i Karachi til at Einarson heller vil lage en annen film..?
