Spioner, klimaaktivister, kristenfundamentalister og Arbeiderpartiet – ser du etter paranoid tematikk i norske filmer er det mye å ta av.
Norsk filmhistorie er full av paranoia, både på og utenfor kinolerretet. Eller begge deler på en gang! Kalde og varme kriger, militær-industrielle kompleks, CIA, terrorisme, spionasje, hemmelige dokumenter og leiesoldater – alt sammen er behandlet av norske filmskapere. En av dem ble motarbeidet av MILORG-veteraner, en annen fikk karrieren ødelagt.
Kampen om Mardøla (Oddvar Einarson, 1972)
Da aksjonister protesterte mot kraftutbygging av elven Mardøla i Romsdalen, var det meningen at den 21-årige filmskaperen Oddvar Einarson skulle dekke begivenhetene for NRK. Einarson sympatiserte med naturvernerne og lagde i stedet en helaftens dokumentar, med god hjelp av brødrene sine, Sturla og Eldar.
Den energiske og eksperimentelle Kampen om Mardøla viser ikke bare aksjonen: Filmen innledes med en omfattende montasje der nazimarsjer, «Ja vi elsker» og «The Star Spangled Banner» akkompagnerer bilder av vassdrag, krig og industri. Fortellerstemmer forklarer hvordan norsk vannkraft og aluminium inngår i et omfattende militært-industrielt kompleks og skaper ikke rent lite noiastemning: Ansiktsløse kapitalister trenger norske naturressurser for å drive krigføring i Vietnam og har stortingspolitikerne trygt plassert i lommen.
På en både forbanna og foruroligende måte kretser Kampen om Mardøla inn en konflikt som ikke er mindre i dag: Lokal identitet og natur versus globale energibehov. Det ser fremdeles ut som distriktene og naturvernerne har mest grunn til å kjenne på noia.
Operasjon Cobra (Ola Solum, 1978)
Nils Ole Oftebro som gisseltaker og terrorist! Tre sykkelglade syttitallsungdommer kommer i trøbbel med en liga som planlegger et attentat mot den amerikanske utenriksministeren. Den Midtøsten-motiverte militsen trenger en base i nærheten av Fornebu for å gjennomføre planen, og tar familien til en våre helter som gisler. Men ved hjelp av list og luring og sunt pøbel-vett, ordner de unge hovedpersonene opp i brasene.
Sjanger-action for barn var langt fra den norske filmatiske hovedmenyen på 1970-tallet, og Operasjon Cobra lykkes godt både i spenning og i å male opp et dystert og komplekst verdensbilde, med kald krig og terrorisme. Det thriller-heroiske soundtracket til Pete Knudsen er nesten på høyde med sine amerikanske forbilder – og er et minneverdig bidrag til norsk filmmusikkhistorie.
Syv år senere tok for øvrig regissør Ola Solum norsk paranoia i møte med internasjonale konflikter til enda større høyder med Orions Belte – den er det skrevet om et annet sted i denne utgaven av Z.
Kronprinsen (Pål Bang-Hansen, 1979)
For å klatre i AUF-gradene må den unge idealisten Roald (Bjørn Sundquist) jenke på egen NATO-motstand. Men når han oppdager at Arbeiderbevegelsens ungdomsfylking sponses av en dekkorganisasjon for CIA, utsettes han for indre og ytre press. Bevisene hans blir stjålet og publisert i mediene – mektige krefter er helt klart ute etter å ta ham. Kafkaprosessen avsluttes med at Roald må gå av i unåde.
Kopierte livet kunsten? Regissør og manusforfatter Pål Bang-Hansen mente selv at han ble skjøvet ut i kulden etter Kronprinsen – hans sjette spillefilm. Han mottok aldri støtte til ytterligere prosjekter og tilbragte resten av karrieren som filmanmelder i NRK. Bra for norsk filmkritikk, men uheldig for ytringsfriheten ellers? Da filmen ble vist på Cinemateket i 2015, skrev kritikerkollega Per Haddal programomtalen:
«Det er fristende å undres over at Pål Bang-Hansens karriere som regissør tok så brått slutt, med Kronprinsen fra 1979. Det er umulig å slå noe bastant fast, om det f.eks. skulle ha vært noen som «hadde snakket sammen» på bakrommet. Eller om det gjaldt den norske berøringsangsten overfor det kontroversielle. (…) Verre var det vel at den frodige tv-personligheten satt inne med mye kunnskap om irrgangene i partihovedkvarteret på Youngstorget.»
Over grensen (Bente Erichsen, 1987)
I oktober 1942 ble det norsk-jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann drept mens de var på flukt mot Sverige. To norske grenseloser ble tiltalt for mordene, samt for å ha ranet til seg parets penger og verdisaker. Losene innrømmet drapene, men ble frifunnet i to rettsinstanser – de ble trodd på å ha handlet i nødverge. Sentrale MILORG-folk vitnet til de tiltaltes fordel – og saken har siden vært gjenstand for kontrovers og debatt.
Over grensen dykker inn i disse omstendighetene på dempet vis, men åpner samtidig for at ekteparet ble utsatt for rovmord snarere enn desperat nødverge. Ifølge Gunnar Iversen og Trond Olav Svendsens bok Okkupasjonsdramaene – fem år slik vi har sett dem på film, ble produksjonen aktivt sabotert av tidligere motstandsfolk og okkupasjonshistorikere: Det heroiske bildet av gode nordmenns heltemodige krigsinnsats skulle ikke nyanseres eller grumses til.
En rettstvist endte med at regissør Bente Erichsen måtte erstatte tittelen Feldmannsaken med mer nøytrale Over grensen og produksjonen måtte også gi avkall på å navngi stedene der drapene fant sted.
Kanskje det er disse kompromissene som gjør at filmen ikke har satt større avtrykk i den norske offentligheten? Som Per Haddal skrev i sin anmeldelse for Aftenposten: Over grensen svekkes av «personvern og advokater».
