Orions belte og Etter Rubicon omtales omtales ofte som konspirasjonthrillere. Kan de være Norges svar på 1970-tallets amerikanske paranoiabølge?
«Se mot nord», skrev Rolf Jacobsen. «Det meste er nord.» Og ja. Det er det. Nordland, Troms, Finnmark og Svalbard. Norge, Sverige, Finland og Russland. Jækla langt. Midt ute i Barentshavet og på fastlandet. Norden har to treriksrøyser. En i Troms som markerer stedet der Norge, Sverige og Finlands grenser møtes, og en i Finnmark som markerer stedet der Finland, Norge og Russlands grenser møtes. Området er en smeltedigel der kulturer og folk møtes og med problemstillinger ukjente for dem som ikke bor i området, langt fra sentrale myndigheter og oppmerksomhet.
Ola Solums Orions belte fra 1985 og Leidulv Risans Etter Rubicon fra 1987 landet midt i ei heksegryte av tradisjoner, opprør, trusler fra øst, kamp om ressurser og etterskjelv fra andre verdenskrig. Filmene omtales som konspirasjonsthrillere. Er det amerikanskinspirert paranoia vi finner i disse to filmene? Kan de være Norges svar på den amerikanske konspirasjonsbølgen fra 1970-tallet?
