Den amerikanske konspirasjonsfilmen har beveget seg fra å se etter fienden i egne rekker, til å lete etter truslene i de største institusjonene. Hva kan Spotlight og The Report si oss om den moderne konspirasjonsfilmen?
Konspirasjonsteorier og -retorikk er kanskje mer relevant og aktuelt enn noensinne, særlig med den eksplosive utviklingen av moderne informasjonsteknologi. Der vi en gang var redde for skumle kommunister fra østblokklandene blir vi nå hver dag pumpet full av ulike typer «informasjon» gjennom datamaskinen vi går med i lomma. Alle kan bli gjort til en fiende, som vi har sett flere eksempler på i nyere tid; fra teoriene QAnon fremmer og til den sittende amerikanske presidenten.
Gjort riktig kan konsekvensene av konspirasjonstenkning i sin mest ekstreme form true selve demokratiet. Dette ble særs tydelig for meg da bildene av stormingen av Capitol-bygningen i Washington D.C. flimret på NRK en kveld i 2021. Samtidig kan det også ligge en mulighet for viktige skråblikk og samfunnskritikk i denne måten å tenke, dissekere og analysere, noe Hollywood-filmen ikke har vært helt ukjent for. Hva utgjør den moderne konspirasjonsfilmen? Hvilke fortellinger kan den lage, og hvordan kan den fungere informativt og samfunnskritisk i dens framstilling av konspirasjoner og konspirasjonsteorier?
