Det blåser laber bris innen norsk filmproduksjon for tiden. Ikke så rart, kanskje, krisetider og allmenn depresjon tatt i betraktning. Spørsmålet er bare hvor labert det kan bli før den norske filmen avgår ved døden. Mens optimistiske røster i de optimistiske (?) 70-åra f.eks. sa at 15 langfilmer pr. år ville være passelig for norsk filmproduksjon, later det til at man i dag stille og rolig har begravd denne målsettingen. Nå rister man oppgitt på hodet og aksepterer motstrebende at den årlige produksjonen har falt ned på 5-6 langfilmer. Hvilket vil si at produksjonen er for liten til at det kan gi grobunn for et kontinuerlig filmmiljø. Eller rimelige utviklingsmuligheter. Eller rimelige rekrutteringsmuligheter. Og i sin depresjon tynnes bransjen ut og er i ferd med å bli kulturpolitisk handlingslammet. Man har nemlig ingen fornuftige faglige utspill å møte de trange tidene med.
