Norsk dokumentarfilm har gjennomgått en rivende utvikling de siste tiårene. Er nye holdninger til selve dokumentaruttrykket en av årsakene til denne suksesshistorien?
Debattene om filmpolitikken raser igjen. Mange etterlyser en mer bærekraftig bransjestruktur og er bekymrede for tilstanden i norsk filmproduksjon. Nye forvaltningsorgan etableres, men maktkonsentrasjonen skaper uro. Noen slår til og med fast at filmbransjen her i landet er i krise, til tross for internasjonale priser og suksesser. Dagens bilde av norsk filmproduksjon er dermed sammensatt og paradoksalt. Og et spørsmål er nærliggende å stille: Er det til tross for eller på grunn av filmpolitikken at vi opplever de suksessene vi kan lese om og se på kino?
