Den offentlige filmfinansieringen i Norge tilsier at man etterstreber kvalitet og kunstneriske idealer. Filmen har likevel et tradisjonelt behov for å være populær og besøkstall blir en viktig målestokk for suksess. Her har den norske filmen scoret lavt, selv om en publikumssuksess som Kristin Lavransdatter raskt får oss til å glemme alle de magre årene. Artikkelforfatteren ser på tidenes norske filmsuksesser i et noe lengere perspektiv og diskuterer deres egenskaper blant annet på bakgrunn av begreper hentet fra John Fiske og Umberto Eco.
